Rettssikkerhet også for flyktninger

Rødt er glad for at det nå er flere partier på stortinget som deler Rødt sitt syn på at UNE ikke fungerer for mennesker med beskyttelsesbehov (Klassekampen 4.januar).

Fra Utlendingsdirektoratet (UDI) ble opprettet I 1988, og avgjørelsesmyndigheten i asylsaker ble overført dit, har rettsikkerheten til flyktninger ikke vært tilfredsstillende ivaretatt. Den ble ytterligere svekket i 1999, da Stortinget, for å verne politikerne mot folks engasjement i asyl- og flyktningsaker, vedtok at klagesaker ikke lenger skulle behandles av Justisdepartementet, men avgjøres av en særskilt nemnd. Utlendingsnemnda (UNE) begynte sin virksomhet 1. januar 2001.

UNE er organisert som en forvaltningsdomstol med spesielt elendig rettssikkerhet for den som skal få sin skjebne avgjort av nemnden ved bruk av skjønn– avgjørelser som i en rekke tilfeller kan dreie seg om liv eller død. Nemdlederen har her i utgangspunktet makt til å avgjøre saker alene.

Rødt har i sitt arbeidsprogram at vi ønsker å erstatte UNE med en uavhengig asyldomstol fordi dette vil være den beste måten å styrke rettsikkerheten til asylsøkere på. Men Rødt ser også at det kan være bruk for et forvaltningsorgan som ivaretar noen av UNE sine funksjoner. Vi foreslo derfor i et høringssvar til departementet en kombinasjon av en utlendingsnemd og asyldomstol.

En asyldomstol kan behandla beskyttelsessaker, mens et forvaltningsorgan med utgangspunkt i dagens UNE skal kunne fortsette å behandle klager som angår: visum, opphold i forbindelse med studier og arbeid, familieinnvandring/familiegjenforening, utvisning og statsborgerskap, og saker om reisebevis og utlendingspass.

Det kunne for eksempel vært tre regionale domstoler, hvor flyktningene fikk tilsvarende bistand som i vanlige rettssaker og hvor tingrettsdommere hadde plikttjeneste. Sakene burde kunne ankes til lagmannsretten eller som i Sverige til en Migrationsõverdomstol.

Bryter Norge Genève-konvensjonen?

Rødt har ved flere anledninger påpekt at Norge bryter internasjonale konvensjoner, blant annet den 3.

Genèvekonvensjonen, når norske styrker i Afghanistan overlater fanger til afghanske myndigheter med henvisning til at fangene er kriminelle - og ikke krigsfanger - og lar være å følge opp hva som skjer med dem.

Vi har også stilt direkte spørsmål rundt dette til regjeringen, ved utenriksminister Jonas Gahr Støre, gjennom brev 6. desember 2010. Vi har ennå ikke fått noe svar, til tross for purring. Siden saken på nytt er brakt fram i offentligheten, blant annet gjennom nyhetsoppslag i NRK og Dagsavisen 12. oktober, har vi på nytt bedt utenriksministeren svare på følgende:

1. Mener regjeringen fortsatt at fanger som tas etter trefninger med norske ISAF-styrker skal betraktes som kriminelle og ikke som krigsfanger? Hvordan harmonerer i så fall dette med uttalelser fra regjeringshold om at Norge støtter fredsforhandlinger mellom den afghanske regjeringen og Taliban? Er ikke Taliban-krigere parter i den krigen som pågår?

2. Er regjeringen enig i at også dersom en forholder seg til fangene som kriminelle, så har Norge allikevel plikt til å følge retningslinjene for hvem en utleverer fangene til og at en forsikrer seg om at de ikke blir utsatt for tortur?

3. Har regjeringen en oversikt over hva som har skjedd med de anslagsvis hundrevis av fanger som er overlatt til afghanske sikkerhetsstyrker?

Til minne om Solveig Aamdal

Solveig Aamdal er død. Til tross for at mange visste at hun var syk, blei beskjeden møtt med forferdelse. Solveig, med 50 år som politisk aktivist, revolusjonær, venn, arbeiderske og menneske har satt spor i manges liv.

Solveig blei valgt til leder i AKP i 1992. Da hadde hun vært aktiv i Nei til EU i Nord-Trøndelag og i Verdal i et par år, - det var denne kampen hun brukte det meste av tida si på. Disse erfaringene og kunnskapen tok hun med seg som leder av AKP. Det var avgjørende for at hele AKP blei mobilisert til bygging av Nei til EU lokalt på sted etter sted, i en kritisk fase av kampen. Solveig var en dyktig strategisk og taktisk leder og satt også i rådet og i styret til Nei til EU. Det ble som kjent nei-resultat i folkeavstamninga den 28. november 1994.

Noen dager etter var Solveig raskt ute med advarsel mot å legge ned Nei til EU, noe lederne av nei-partiene ville. RV (som da var på Stortinget) ville selvsagt ikke. Solveig sa at ja-sida og EU ville prøve seg på omkamper og tilpasning, dessuten hadde vi EØS å kjempe imot, så Nei til EU trengtes fortsatt. Oppfordring: Alle lokale ledd i Nei til EU må vedta at organisasjonen må fortsette. Og den fortsatte. Uten innsatsen fra sånne som Solveig Aamdal, ville Norge vært medlem av EU i dag.

I Nord-Trøndelag har Solveig vært en krumtapp for Rødt (og tidligere RV og AKP) siden 1970-tallet. Hun var et lim som holdt RV- og AKP-organiseringa i gang. Hun har stått på 1. plass på RV-lister til fylkesting og kommunestyrer på 70-tallet og flere ganger på 80- og 90-tallet. Ei tøff og skolert dame ute i den politiske kampen. Ved valget i 2011 stod hun på 2. og 3. plass på listene, og var fortsatt med i valgkampen for Rødt, på tross av sjukdom.

Solveig var ellers bredt og godt orientert. Hun var sterk motstander av den vedvarende nedbygginga av norsk landbruk og forsvarte økt sjølberging. Hun jobba i videregående skole, og var opptatt av å forsvare en god, offentlig utdanning for alle.

Solveig hadde store helseproblemer og måtte tåle smerter, men gav likevel styrke til andre.

Hun var en uvanlig raus person som møtte folk med positive forventninger om at alle hadde noe å bidra med. Hun kunne snakke med alle. Det betydde ikke at hun unngikk diskusjoner, tvert imot, hun likte virkelig å diskutere. Hun tok på seg mange store jobber, men hun prøvde ikke å bli en annen enn den hun var, og det gir rom for forskjeller.

Det var alltid hyggelig når Solveig fortalte om barn og barnebarn, og nå er det også et oldebarn. Hun var så glad for å være sammen med dem, og delte gleden med oss.

Mange husker Solveig som fargerik, morsom og full av galgenhumor. Hun hadde mange bøker, og alle var sortert i hyllene etter fargenyanser. Hun sa at hun fant dem lettest slik. Hun strikka stadig pulsvanter med perler og selbuvotter i Gazas farger, som hun gav bort. På sommerleirene fant vi Solveig ute om natta på campingseng, hun likte å se på stjernehimmelen. Noen ganger så vi en person som svømte langt ute i sjøen. Solveig. - Det er noe av det mest fantastiske jeg veit, svarte hun glad, når vi engstelig lurte på om hun var veldig fornuftig …

Solveig organiserte seg som kommunist da hun var 15 år gammel, da var det på tide å bli aktiv. Dette fortsatte i nesten 50 år. Hun var leder av Nord-Trøndelag Nei til EU da hun døde. I valgkampen nå i høst, da hun stod på andreplass på kommunelista til Rødt i Verdal, hadde hun med seg en campingstol og satt og delte ut løpesedler og snakka med folk om politikk. Hun kjente jo alle.

Jeg kom helt nylig i snakk med ei gruppe unge mennesker som kjente Solveig fra da de var enda yngre. Ei av dem sa: "Hun stilte aldri spørsmålet om man skulle slåss mot urett, men hvordan. Jeg klarer ikke å forestille meg Solveig som en som på et eller annet tidspunkt skulle trekke inn årene og overlate kampen til andre. Hun var alltid med."

Nei, hun trakk aldri inn årene. Og hun vil alltid være med.

På vegne av Rødt.

Nytt angrep

Det er uansvarlig av regjeringa å konsekvensutrede en olje- og gassutvinning opp mot delelinja i Barentshavet. Både akutt ulykkesrisiko og klimapolitiske årsaker tilsier at områdene ikke bør åpnes opp for oljeselskapene.

Oljekapitalen i Norge og Russland fikk fullt gjennomslag for jakta på olje- og gassressursene i hele Barentshavet da delelinjeavtalen ble inngått 28. april 2010.

I stortingsmelding nummer sju (2011-12), som utenriksminister Jonas Gahr Støre la fram i Bodø 18. november 2011 blir dette ytterligere befestet ved at regjeringa nå setter i verk konsekvensutredning for olje- og gassutvinning helt inntil den nye grensa og nordover til 74 grader (på høyde med nordkysten av Bjørnøya).

Dette er midt i oppvekstområdet for en av de viktigste marine matressursene i verden. I tillegg er det langt inne i årlig drivisområde.

Stortingsmeldingen viser at regjeringa ser langt mer positivt på de mulighetene som smeltinga av havisen gir for helårlig sjøtransport og petroleumsvirksomhet, enn de negative virkningene klimaendringene får. Ikke minst står leveforholdene for urbefolkninga langs nordkysten av Russland og i deler av nordområdene i faresonen.

Regjeringa drøfter ikke de åpenbare negative betydningene smelting av tundraen har, både for utslipp av klimagasser, særlig metan, men også for store områder som kan ende opp som uframkommelig våtmark og bli ubeboelige.

Med stormen Berit som et nylig bevis på at klimaendringene medfører villere og våtere vær, er det særlig alvorlig at regjeringa gir full gass for at Barentshavet skal bli «europeisk energiregion» som de sier i stortingsmelding sju.

Skrevet sammen med Jens Ingvald Olsen, landsstyremedlem i Rødt.

Et privat helsevesen? Nei takk!

Fra 1.januar 2012 vil kommuner over hele landet ane konturene av hvilken økonomisk synkestein regjeringa har lagt rundt halsen deres. Da gjennomføres den største helsereformen i norsk historie, og en sentral del er at kommunene må betale for en del av pasientbehandlinga i spesialisthelsetjenesten.

Helsereformen, der samhandlingsreformen er den dominerende, er et økonomisk spill der kommunene og de fleste innbyggerne blir tapere, mens staten og private spesialister og -helseforetak blir vinnerne.

I regjeringas høringsnotatet ser vi at kommunene får for lite penger fra staten, og ikke minst at reformen vil øke privatiseringa i helsetjenesten.

Høringsnotatet foreslår at kommunene slipper å betale hvis pasienter sendes til til private avtalespesialister og til private opptreningsinstitusjoner, men må betale hvis de bruker offentlige - Ingen bør bli overrasket over at kommunene velger bort offentlige spesialister og institusjoner.

Denne bestemmelsen må fjernes!

Rødt er Norges fredsparti

De eneste som har tatt til våpen for å få gjennom meningene sine i Norge, kommer fra ytre høyre. Som VG skrev på lederplass (23/7) er det slik at «[d] en radikale høyresiden har stått for all terror på norsk jord».

Vi på venstresiden har derimot en fredelig tradisjon. Representanter fra norsk venstreside har stått i spissen for norsk fredsbevegelse i alle år, og Rødt er i dag landets fremste fredsparti.

Derfor er det merkelig å se i Dagsavisen (31/8) at KrFs 2.-kandidat i Oslo bruker valgkampen til å så tvil om at vi ønsker å benytte fredelige og demokratiske virkemidler. Som han selv siterer fra vårt program, vil vi arbeide for at den samfunnsendringen vi ønsker oss, skal skje fredelig, og med demokratiske midler.

At Lunde velger å sette «arbeide for» i hermetegn, får stå for hans egen regning. At han mener at formuleringen ikke er tydelig nok, forstår jeg ikke. Når jeg leser i KrFs program at «KRF arbeider for bedre tilgjengelighet, bedre samordning av rettigheter og økt brukermedvirkning for funksjonshemmede» oppfatter jeg ikke dette som utydelig. Mener Lunde at dette er åpent for å tolkes som at KRF ikke egentlig går inn for dette? Eller er hans kritikk mot Rødts program bare uttrykk for en generell motvilje mot Rødt?

På spørsmålet om vi vil forplikte oss til mer menneskeverd og demokrati, er svaret selvsagt. Rødt jobber for et sosialistisk folkestyre der flertallet styrer samfunnet. Vi går til valg på å gi de ansatte i offentlig sektor større innflytelse og å skape solidariske lokalsamfunn. Derfor har vi ikke noe problem med å synge med på strofene som siteres fra «Til Ungdommen».

Jeg har selv vært med og synge sangen flere ganger når jeg har besøkt Rød Ungdoms sommerleir. Vi synger også «Krig er forakt for liv. Fred er å skape». Rødt har gått konsekvent mot norsk krigsdeltakelse. KRF har hatt den statsministeren som har sendt Norge i flest kriger. Hvor ble det av menneskeverdet her?

Fornybar framtid

Det er bred enighet om at klimakrisen er vår tids største utfordring. Men løsningene begrenses til kvoter og regnskog. Oljetåka blinder norsk næringspolitikk. Oljeminister Ola Borten Moe (SP) har kommet med følgende uttalelse om den norske oljealderen: «Dette er ikke slutten. Det er ikke engang begynnelsen på slutten. Men det er kanskje slutten på begynnelsen». Realiteten er at funnet tilsvarer to års produksjon på norsk sokkel. Oljealderen går uunngåelig mot slutten. Rødt vil gi oljealderen aktiv dødshjelp og begynne omlegginga til en fornybar framtid.

Denne uken lanseres Rødts plan for ei fornybar framtid – Industripolitisk offensiv for å møte klimautfordringene. Her skisserer vi hvordan det er mulig å skape mer enn 50 000 nye og grønne arbeidsplasser, samtidig som vi kutter de norske utslipp med 40 % innenlands.

Norge har kompetanse på el-biler, solceller, vindmøller og mineralproduksjon. Nå kan kompetansen forsvinne. REC permitterer, Think er konkurs og Buddy vurderer å flytte produksjonen til utlandet. Samtidig får oljeindustrien refundert 78 prosent av letekostnadene sine. 44 oljeselskaper fikk i 2009 penger fra staten framfor å betale skatt, til sammen fikk bransjen mer enn 9 milliarder skattekroner. Disse særfordelene må opphøre og en ny, grønn næringspolitikk må på plass.

I planen skisserer vi hva som må gjøres for å bygge landet på nytt, på en måte som tar hensyn til arbeidsplasser og miljøets bæreevne. Dette er for viktig til å overlates til markedet. De følgende 5 punktene vil bidra til en grønn og trygg framtid i Norge:

1. Nasjonal plan for utfasing av oljeproduksjonen.
Den viktigste årsaken til klimakrisa er forbrenning av fossile energikilder. Det er nødvendig med en kontrollert nedtrapping av oljeproduksjonen der oljearbeidernes kunnskap blir brukt for å bygge det fornybare Norge. Olje og gass er viktige råvarer i blant annet plastproduksjon. Derfor må vi slutte å brenne opp olje og gass slik at også framtidige generasjoner får glede av denne ressursen.

2. Bruk norsk krafta på grønne arbeidsplasser – stans eksporten
Norsk kraftkrevende industri er verdens grønneste, men har problemer. Rødt jobber for et nytt kraftregime der det stilles krav til grønn teknologi og produksjon i bytte mot forutsigbare og rimelige priser for den kraftkrevende industrien. Strømeksport fører til import av europeiske kraftpriser. Ren og rimelig strøm er et norsk konkurransefortrinn, men om vi skal bruke det er et politisk valg.

3. Offentlig satsing på grønn teknologi
Stat og kommune må ha fokus på miljø når offentlig tjenesteyting og bygningsmasse planlegges. Det betyr blant annet at den kommunale bilparken bør gå på elektrisitet og biometangass, og solfangere og solceller bør finnes på kommunale tak. Store offentlige innkjøp vil styrke den grønne industrien.

4. Den mest miljøvennlige energien er den vi ikke bruker.
All energibruk har miljøkostnader. Det er klimagassutslipp involvert i produksjon av både vindmøller og solceller, og utbygging av nye kraftlinjer betyr inngrep i sårbar natur. Derfor bør vi prioritere smartere energibruk foran ekstra energi.

5. Det skal være lett å velge grønt
Rødt mener det er de folkevalgtes ansvar å legge til rette for at alle skal kunne velge miljøvennlig. Derfor jobber vi for økte tilskudd til enøk slik at ikke lommeboka avgjør om du kan etterisolere eller kjøpe varmepumpe. Vi jobber for bedre og billigere kollektivtransport. Vi jobber for økte garantitider på varer, slik at de ikke stadig må byttes ut. Vi ønsker også strengere krav til private utbyggere om bruk av energisparende løsninger og bruk av fornybare energikilder.

Tiltakene presentert i Rødts plan for en fornybar framtid viser hvordan vi i dag kan begynne å jobbe for å løse klimakrisa. Men dette er ikke slutten. Det er ikke engang begynnelsen på slutten. For klimakrisa kan ikke fullt ut løses innenfor rammene av dagens økonomiske system. Det baserer seg på ideen om ubegrenset økonomisk vekst på en jordklode med begrensede ressurser. Det er på tide å la naturens tålegrenser og menneskenes behov setter rammene for vekst.

Skrevet sammen med Elin Volder Rutle, leder for Rødts klima og næringspolitiske utvalg.