Rettssikkerhet også for flyktninger

Rødt er glad for at det nå er flere partier på stortinget som deler Rødt sitt syn på at UNE ikke fungerer for mennesker med beskyttelsesbehov (Klassekampen 4.januar).

Fra Utlendingsdirektoratet (UDI) ble opprettet I 1988, og avgjørelsesmyndigheten i asylsaker ble overført dit, har rettsikkerheten til flyktninger ikke vært tilfredsstillende ivaretatt. Den ble ytterligere svekket i 1999, da Stortinget, for å verne politikerne mot folks engasjement i asyl- og flyktningsaker, vedtok at klagesaker ikke lenger skulle behandles av Justisdepartementet, men avgjøres av en særskilt nemnd. Utlendingsnemnda (UNE) begynte sin virksomhet 1. januar 2001.

UNE er organisert som en forvaltningsdomstol med spesielt elendig rettssikkerhet for den som skal få sin skjebne avgjort av nemnden ved bruk av skjønn– avgjørelser som i en rekke tilfeller kan dreie seg om liv eller død. Nemdlederen har her i utgangspunktet makt til å avgjøre saker alene.

Rødt har i sitt arbeidsprogram at vi ønsker å erstatte UNE med en uavhengig asyldomstol fordi dette vil være den beste måten å styrke rettsikkerheten til asylsøkere på. Men Rødt ser også at det kan være bruk for et forvaltningsorgan som ivaretar noen av UNE sine funksjoner. Vi foreslo derfor i et høringssvar til departementet en kombinasjon av en utlendingsnemd og asyldomstol.

En asyldomstol kan behandla beskyttelsessaker, mens et forvaltningsorgan med utgangspunkt i dagens UNE skal kunne fortsette å behandle klager som angår: visum, opphold i forbindelse med studier og arbeid, familieinnvandring/familiegjenforening, utvisning og statsborgerskap, og saker om reisebevis og utlendingspass.

Det kunne for eksempel vært tre regionale domstoler, hvor flyktningene fikk tilsvarende bistand som i vanlige rettssaker og hvor tingrettsdommere hadde plikttjeneste. Sakene burde kunne ankes til lagmannsretten eller som i Sverige til en Migrationsõverdomstol.

Bryter Norge Genève-konvensjonen?

Rødt har ved flere anledninger påpekt at Norge bryter internasjonale konvensjoner, blant annet den 3.

Genèvekonvensjonen, når norske styrker i Afghanistan overlater fanger til afghanske myndigheter med henvisning til at fangene er kriminelle - og ikke krigsfanger - og lar være å følge opp hva som skjer med dem.

Vi har også stilt direkte spørsmål rundt dette til regjeringen, ved utenriksminister Jonas Gahr Støre, gjennom brev 6. desember 2010. Vi har ennå ikke fått noe svar, til tross for purring. Siden saken på nytt er brakt fram i offentligheten, blant annet gjennom nyhetsoppslag i NRK og Dagsavisen 12. oktober, har vi på nytt bedt utenriksministeren svare på følgende:

1. Mener regjeringen fortsatt at fanger som tas etter trefninger med norske ISAF-styrker skal betraktes som kriminelle og ikke som krigsfanger? Hvordan harmonerer i så fall dette med uttalelser fra regjeringshold om at Norge støtter fredsforhandlinger mellom den afghanske regjeringen og Taliban? Er ikke Taliban-krigere parter i den krigen som pågår?

2. Er regjeringen enig i at også dersom en forholder seg til fangene som kriminelle, så har Norge allikevel plikt til å følge retningslinjene for hvem en utleverer fangene til og at en forsikrer seg om at de ikke blir utsatt for tortur?

3. Har regjeringen en oversikt over hva som har skjedd med de anslagsvis hundrevis av fanger som er overlatt til afghanske sikkerhetsstyrker?