Arbeidernes dag

I dag er det 1. mai, arbeidernes internasjonale kampdag. I ei tid hvor store deler av Europa er i krise, Midtøsten brenner og Asia er rammet av alvorlige naturkatastrofer, er det lett å glemme at vi her hjemme også har viktige utfordringer foran oss.

Den norske velferdsstaten, som vi kan takke for at Norge har kunnet møte finanskrisa uten store omstillinger, er under angrep. Helse og omsorg, faglige rettigheter og levedyktige distrikter er områder som markedskreftene. Valget 2011 står om en forsterka satsing på velferd og fellesskap eller et samfunn basert på den sterkeste rett.

Rødt spiller på lag med dem som slåss mot nedlegging av lokalsjukehus, som kjemper for skikkelige forhold på arbeidsplassen, som krever at omsorg for eldre ikke blir en salgsvare. I kommunestyrer og fylkesting over hele landet vil Rødt jobbe sammen med folk mot sentralisering og distriktsrasering, for en bærekraftig velferdsstat der folks velferd er et felles ansvar. Det er vanlige folks arbeid som har skapt den norske velferdsstaten, og vi godtar ikke at den settes ut på anbud. Det er dette som ligger bak Rødts valgslagord Vårt arbeid - vår velferd.

1. mai er en internasjonal kampdag og en dag den norske arbeiderbevegelsen tradisjonelt har brukt til å solidarisere seg med folk som slåss mot urettferdighet i andre land. Sjelden har det vært mer aktuelt enn i dag. Opprørsbølgen i Midtøsten kan være det første steget mot å skape en demokratisk region. Det er lett å ønske opprørene velkommen, men det har også ført til nye vanskelige spørsmål Norge har måttet ta stilling til. I dette nummeret av Rødt Nytt kan du lese at Rødt er det eneste partiet som tar klar avstand fra de vestlige bombetoktene i Libya, samtidig som vi støtter opprøret mot Gaddafi-diktaturet. Da er det ekstra gledelig å ha fagbevegelsen med på laget. Et viktig vedtak slår fast at «LO i Oslo krever at den NATO-ledede militæroperasjonen mot Libya må stanses og at Norge må ta initaitiv til at FN bidrar eller innkaller til forhandlinger mellom de krigførende partene».

1. mai blir startskuddet for kommunevalgkampen. Rødt stiller lister i alle 19 fylker og 99 kommuner og bydelsutvalg. Men skal vi vinne kampen mot markedskreftene trenger vi mer enn stemmer. Vi trenger engasjerte valgkampaktivister, en slagkraftig fagbevegelse og en sterk og mangfoldig venstreside som arbeider sammen for å styrke velferden. Og sist men ikke minst trenger vi et tydelig alternativ til det kapitalistiske samfunnssystemet.

Et likestilt arbeidsliv?

Den internasjonale kvinnedagen 8. mars er hundre år. Dette jubileet markerer hundre år med beinhard kamp for rettigheter som burde vært sjølsagte.

I dagens Norge er det rart å tenke på at damer ikke fikk stemme ved valg før i 1913. Eller at retten til å bestemme over sin egen kropp og til å ta abort ikke kom før i 1978. Fortsatt ser vi merkelige og urettferdige forskjeller mellom mann og kvinne. I det nylig avholdte VM på ski blei nok en gang damene utestengt fra Holmenkollbakken og måtte ta til takke med den mindre Midtstubakken. Forstå det den som kan.

Vi skal være stolte av de seirene kvinnebevegelsen har oppnådd. En stor del av den norske velferdsstaten er et resultat av at damer har knytta nevene og organisert seg for sine krav. Men det er langt igjen før vi kan snakke om reell likestilling mellom mann og kvinne. Etter at flere kvinner begynte å jobbe og den norske arbeiderklassen ble mer og mer kvinnelig utover søttitallet, har arbeidslivspørsmål blitt stadig viktigere i kvinnekampen. Damer tjener fortsatt vesentlig dårligere enn menn. For hver hundrelapp menn tjener, sitter damene i snitt igjen med 85 kroner. Selv om forrige lønnsoppgjør førte med seg noen viktige seire har det store likelønnsløftet uteblitt. Arbeidslivet er organisert på mannfolkas premisser. Mange kvinner jobber ufrivillig deltid. De får ei lønn som ikke er til å leve av, de opplever problemer med å få lån og får minimalt med pensjonspoeng. Rødt mener deltidsansatte skal ha fortrinnsrett når nye stillinger skal besettes. Det er på høy tid å lovfeste retten til heltid.

Et annet viktig tiltak for et likestilt arbeidsliv er arbeidstidsforkorting. Forsøk med sekstimers arbeidsdag har vist at ordninga kan bidra til å utsette pensjonsalderen, og har positive virkninger for trivsel og helse. Likevel har regjeringa siden i fjor valgt å ikke gjennomføre flere forsøk. Sekstimersdagen er altså parkert på nasjonalt nivå. Rødt skal jobbe for å få i gang forsøk med sekstimersdag i alle kommunene og fylkene hvor vi er representert, og selvfølgelig med full lønnskompensasjon. Slik skal vi samle flere erfaringer lokalt og gjøre det mulig å tilby heltidsarbeid for flere, spesielt kvinner. En arbeidstidsforkorting vil gjøre det enklere for flere å jobbe hele dager, og kan også gi plass til flere i arbeidslivet. Vi regner med å finne mange gode allierte både i og utafor de folkevalgte forsamlingene. Startdatoen for initiativet er naturligvis kvinnedagen, 8. mars.

Sekstimersdagen – den neste store velferdsreformen

I verdens mest likestilte land er arbeidsliv og lønninger fortsatt preget av urettferdige forskjeller mellom kjønna. Med sekstimers normalarbeidsdag kan vi bygge et likestilt og inkluderende arbeidsliv. Vi trenger politisk handlekraft.

Selv om likestillinga har nådd langt i Norge, vil en finne oppsiktsvekkende tall dersom en gransker kjønnenes ulike posisjoner i arbeidslivet. Det mest iøynefallende er de store forskjellene i lønnsinntekt mellom kvinner og menn. For hver hundrelapp en norsk mann tjener, sitter kvinnene igjen med 85 kroner, i følge tall fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn har ligget stabilt på om lag 15 prosent i flere tiår. De siste årene har likelønn vært et tema i både stortingsmeldinger, festtaler og tariffoppgjør, uten at det er mulig å spore vesentlige forbedringer. Fjorårets “historiske likelønnspott” endte som et flatt tillegg til alle og har ikke gitt synlige utslag på lønnsstatistikken. Hovedårsaken til at en ikke klarer å heve kvinnelønna, er at en ikke har tatt konsekvensen av at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn følger av et kjønnsdelt arbeidsliv.

Det er et velkjent faktum at lønnsnivået i kvinnedominerte yrker er lavere enn i mannsdominerte yrker, men hovedårsaken til den store lønnsforskjellen mellom menn og kvinner er også nært knytta til arbeidstid. 74% av norske kvinner er yrkesaktive, og av disse arbeider 41% deltid. Svært mange jobber ufrivillig deltid fordi de ikke får en større stillingsbrøk. Andre makter rett og slett ikke å jobbe heltid ved siden av barnepass, husarbeid og alt annet ulønna arbeid som forventes av kvinner. Norsk arbeidsliv er tilpassa et familieliv der kvinnens jobb tradisjonelt har vært i hjemmet. Mange kvinner i deltidsstillinger arbeider allerede rundt seks timer om dagen. Dermed legger jobben beslag på alle ukas dager, og en har ikke mulighet til å ta en jobb til for å oppnå full lønn. Sekstimers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon ville gitt de deltidsarbeidende kvinnene en lønn de kunne leve av og mulighet til økonomisk sjølstendighet.

I Soria Moria II-erklæringa var de rødgrønne regjeringspartiene enige om å arbeide for forsøk med arbeidstidsforkorting. Regjeringa satte i gang et forsøk for seniorer i Vegvesenet, Skatteetaten, Fylkesmannsembetet og prester i bispedømmene, men resultatene levde ikke opp til Fornyingsminister Rigmor Aasruds ønske om utsatt pensjonsalder. Dermed har statsråden beslutta å ikke gjennomføre flere forsøk og parkert regjeringas allerede beskjedne satsing på arbeidstidsreduksjon. I tidligere forsøk har målet vært lavere sjukefravær. Slike kriterier er imidlertid dårlige mål på om sekstimersdag fungerer positivt eller ikke. I mange tilfeller er det helt naturlig at sjukefraværet går opp, fordi mange som ikke har helse til å jobbe heltid i dag, vil kunne delta for fullt i et arbeidsliv med sekstimers normalarbeidsdag.

Regjeringas linje i forhold til arbeidstidsreduksjon gir anledning til å stille spørsmål om den i det hele tatt forstår bakgrunnen for kvinnebevegelsen og fagbevegelsens krav om en slik reform. En typisk kvinnedominert arbeidsplass der forsøk med sekstimersdag virkelig kunne utgjort en viktig forskjell, finner en for eksempel i omsorgssektoren. Her jobber en overvekt av kvinner i fysisk tunge yrker til ukurante tider. Sektoren er preget av lav lønn, høyt sjukefravær og mye belastningsskader. Sliterne i omsorgssektoren utgjør bærebjelken i den norske velferdsstaten og får dårlig lønn og vond rygg til takk. Norge har gjort seg avhengige av lavtlønnede kvinner i tunge jobber. Det er paradoksalt at en regjering som stadig uttrykker bekymring for hvordan vi skal ta vare på de stadig flere eldre, viser forbløffende liten vilje til å bedre arbeidsvilkårene i omsorgssektoren, for eksempel gjennom arbeidstidsreduksjon. En styrket satsing på velferd og omsorg krever også satsing på dem som utfører velferdstjenestene.

En interessant observasjon rundt sekstimersdagen er at de fremste solskinnshistoriene kommer fra privat sektor. Samtlige private bedrifter som har hatt forsøk med sekstimersdag har valgt å beholde ordninga. Tines sentrallager på Heimdal er kanskje det mest kjente eksempelet. Der økte produktiviteten med 30 prosent etter at de innførte sekstimersdag. I tillegg forteller de ansatte om mer overskudd, økt trivsel og framfor alt de mange positive sidene ved mer fritid. Et liknende eksempel finner vi hos Minera på Oppdal, der både ledelsen og de ansatte var så fornøyd med resultatene av forsøket med sekstimersdag at ordninga etter hvert også ble innført ved Mineras avdeling i Otta.

Har vi råd? Før Norge fikk åttetimers normalarbeidsdag for nesten 90 år siden, hevda høyresida og bedriftseierne at norsk økonomi ville bryte sammen hvis en lovfesta åttetimersdagen. Det skjedde ikke. Åttetimersdagen kom gradvis, først i enkelte virksomheter, deretter i tariffavtaler bransjevis og til slutt som lov. I dag hevder de samme kreftene at norsk økonomi ikke vil tåle en reduksjon i normalarbeidsdagen til seks timer med full lønnskompensasjon. Men i følge Statistisk Sentralbyrås økonomer er det fullt mulig med en slik reform uten for store belastninger på økonomien. I 2008 laget SSB en utregning av hva det ville koste å innføre sekstimers normalarbeidsdag. Undersøkelsen viser at sekstimersdag fra 2020 vil redusere brutto nasjonalprodukt i 2050 med rundt 5-10 prosent. Men da hører det med til regnestykket at en forventer at BNP vil være dobbelt så stort som i dag innen 2050. Med sekstimersdag vil den økonomiske veksten likevel være 111 prosent høyere i 2050 enn i 2009. Det er med andre ord ingenting som tyder på at norsk økonomi ikke tåler en slik reform.

Rødt vil arbeide for forsøk med sekstimersdag i alle landets kommuner og fylker. På denne måten vil vi bane vei for det som bør bli den neste store velferdsreformen. Spørsmålet om sekstimersdagen handler om vi vil prioritere velstand eller velferd. Det handler om trivsel, helse, og om vår dyrebare fritid. Det handler om å utvikle reell økonomisk likestilling. Det handler om å skape et inkluderende arbeidsliv.

Forsvar for sykelønna

De herskendes tanker er at arbeiderklassen skal holde seg på jobb, uansett om helsa protesterer, og ikke belaste samfunnet med å ta imot sykepenger og uføretrygd.

Ivar Sønbø Kristiansen går inn for kutt i sykelønnsordningen. Det visste vi fra før. Nå har han skrevet kronikk i Dagsavisen med overskriften «Hvem tør tenke nytt?». Kronikken oppsummerer argumentene som høyresida og reaksjonære arbeidsgivere alltid har brukt mot sykelønnsordningen. Det eneste nye i kronikken er at Kristiansen døper om sykelønnskutt til «Egenandel på sykepenger».

Jeg blir både sint og oppgitt av å lese Kristiansen. Oppgitt fordi det er helt utrolig at en som forsker på arbeidsliv har så lite kontakt med virkeligheten i det samme arbeidslivet. Han avviser at det har skjedd en brutalisering, og begrunner det blant annet med at «omfattende (arbeidsmiljø-) tiltak er gjennomført».

Har forskeren hørt om renholdsbransjen? Om alle bedrifter som tidligere hadde renhold i egen regi, men som nå kjøper det inn fra mer eller mindre seriøse byråer, ofte til halvdelen av det det kostet å vaske sjøl. Har forskeren hørt om mennesker uten arbeidstillatelse som vasker i nattens mulm og mørke? Har forskeren hørt om hotellene? Der tidspress og arbeidspress har økt så kraftig at bransjen snart produserer like mange helseplager som overnattingsdøgn! Boka «En såkalt drittjobb» anbefales. Har forskeren hørt om at tidsfrister i byggebransjen har blitt vesentlig kortere de siste 15 åra? Og helsesektoren, der Kristiansen har vært med i Almlidutvalget som har utredet sykefraværet. Fra høstens nyheter har jeg fått med meg at Oslo Universitetssykehus vil satse på økt bruk av ufrivillig deltid for å oppfylle de økonomiske kravene, mens en bydel i Oslo kutter tida som skal brukes for praktisk bistand med middag hos eldre fra 15 minutter til 10 minutter. For meg høres dette ut som brutalisering.

Kristiansen tar opp utstøting fra arbeidslivet og sier at ingen har kunnet angi en klar definisjon av hva det er. Du skal få en av meg: «Utstøting er når arbeidsgiveren lar være å organisere og tilrettelegge arbeidet under hensyn til den enkelte arbeidstakers arbeidsevne, kyndighet, alder og øvrige forutsetninger, og resultatet blir at arbeidstakeren slutter eller blir langtidssykmeldt». Mer sint blir jeg når Kristiansen bagatelliserer virkningen av det gode arbeidsmiljøarbeidet som fagbevegelsen, verneombud og mange bedriftsledere har gjort de siste 20 åra. Han skriver «Det er ingen tvil om at enkeltprosjekter kan ha effekt for en periode, men tatt i betraktning at arbeidsfraværet er økende, er det liten grunn til å tro at tiltakene samlet sett har varig effekt. Tvert imot kan det tenkes at en del tiltak virker mot sin hensikt.»

Dette er et ufint sleivspark. Jeg kjenner flere tillitsvalgte som har stått på over mange år, motivert sykmeldte kolleger til å prøve seg i jobb på nytt, og fått til tilrettelegging i god forståelse med arbeidsgiver. Uten denne innsatsen fra hundrevis av gode kolleger (og ledere) hadde mange tusen gode arbeidsfolk havnet utafor arbeidslivet, helt unødvendig. Min påstand er at godt arbeidsmiljøarbeid har demma opp for en mye sterkere økning av sykefraværet. At Kristiansen ikke finner dette i statistikkene sine er hans problem. Hvor mye ville fraværet økt om vi hadde satt en tjukk strek over alt arbeidsmiljøarbeid som har vært drevet de siste 40 åra? Finner du tallet for det, Kristiansen?

Kampen for å forsvare sykelønnsordningen rykker nærmere. Den kan komme i 2013, kanskje før. Mange argumenter i debatten om uføretrygden viser at presset mot sykelønnsordningen kommer til å øke. De herskendes tanker er at arbeiderklassen skal holde seg på jobb, uansett om helsa protesterer, og ikke belaste samfunnet med å ta imot sykepenger og uføretrygd. Rødt vil bruke enhver anledning til å slå tilbake påstanden om at sykefraværet er begynnelsen på ei krise. Vi er mot at syke skremmes tilbake på jobb, og vi er for at arbeidslivet forandres slik at færre behøver å være borte fra jobb. Vi ønsker fagbevegelsen lykke til i forsvaret av sykelønnsordningen.