Ivar Sønbø Kristiansen går inn for kutt i sykelønnsordningen. Det visste vi fra før. Nå har han skrevet kronikk i Dagsavisen med overskriften «Hvem tør tenke nytt?». Kronikken oppsummerer argumentene som høyresida og reaksjonære arbeidsgivere alltid har brukt mot sykelønnsordningen. Det eneste nye i kronikken er at Kristiansen døper om sykelønnskutt til «Egenandel på sykepenger».
Jeg blir både sint og oppgitt av å lese Kristiansen. Oppgitt fordi det er helt utrolig at en som forsker på arbeidsliv har så lite kontakt med virkeligheten i det samme arbeidslivet. Han avviser at det har skjedd en brutalisering, og begrunner det blant annet med at «omfattende (arbeidsmiljø-) tiltak er gjennomført».
Har forskeren hørt om renholdsbransjen? Om alle bedrifter som tidligere hadde renhold i egen regi, men som nå kjøper det inn fra mer eller mindre seriøse byråer, ofte til halvdelen av det det kostet å vaske sjøl. Har forskeren hørt om mennesker uten arbeidstillatelse som vasker i nattens mulm og mørke? Har forskeren hørt om hotellene? Der tidspress og arbeidspress har økt så kraftig at bransjen snart produserer like mange helseplager som overnattingsdøgn! Boka «En såkalt drittjobb» anbefales. Har forskeren hørt om at tidsfrister i byggebransjen har blitt vesentlig kortere de siste 15 åra? Og helsesektoren, der Kristiansen har vært med i Almlidutvalget som har utredet sykefraværet. Fra høstens nyheter har jeg fått med meg at Oslo Universitetssykehus vil satse på økt bruk av ufrivillig deltid for å oppfylle de økonomiske kravene, mens en bydel i Oslo kutter tida som skal brukes for praktisk bistand med middag hos eldre fra 15 minutter til 10 minutter. For meg høres dette ut som brutalisering.
Kristiansen tar opp utstøting fra arbeidslivet og sier at ingen har kunnet angi en klar definisjon av hva det er. Du skal få en av meg: «Utstøting er når arbeidsgiveren lar være å organisere og tilrettelegge arbeidet under hensyn til den enkelte arbeidstakers arbeidsevne, kyndighet, alder og øvrige forutsetninger, og resultatet blir at arbeidstakeren slutter eller blir langtidssykmeldt». Mer sint blir jeg når Kristiansen bagatelliserer virkningen av det gode arbeidsmiljøarbeidet som fagbevegelsen, verneombud og mange bedriftsledere har gjort de siste 20 åra. Han skriver «Det er ingen tvil om at enkeltprosjekter kan ha effekt for en periode, men tatt i betraktning at arbeidsfraværet er økende, er det liten grunn til å tro at tiltakene samlet sett har varig effekt. Tvert imot kan det tenkes at en del tiltak virker mot sin hensikt.»
Dette er et ufint sleivspark. Jeg kjenner flere tillitsvalgte som har stått på over mange år, motivert sykmeldte kolleger til å prøve seg i jobb på nytt, og fått til tilrettelegging i god forståelse med arbeidsgiver. Uten denne innsatsen fra hundrevis av gode kolleger (og ledere) hadde mange tusen gode arbeidsfolk havnet utafor arbeidslivet, helt unødvendig. Min påstand er at godt arbeidsmiljøarbeid har demma opp for en mye sterkere økning av sykefraværet. At Kristiansen ikke finner dette i statistikkene sine er hans problem. Hvor mye ville fraværet økt om vi hadde satt en tjukk strek over alt arbeidsmiljøarbeid som har vært drevet de siste 40 åra? Finner du tallet for det, Kristiansen?
Kampen for å forsvare sykelønnsordningen rykker nærmere. Den kan komme i 2013, kanskje før. Mange argumenter i debatten om uføretrygden viser at presset mot sykelønnsordningen kommer til å øke. De herskendes tanker er at arbeiderklassen skal holde seg på jobb, uansett om helsa protesterer, og ikke belaste samfunnet med å ta imot sykepenger og uføretrygd. Rødt vil bruke enhver anledning til å slå tilbake påstanden om at sykefraværet er begynnelsen på ei krise. Vi er mot at syke skremmes tilbake på jobb, og vi er for at arbeidslivet forandres slik at færre behøver å være borte fra jobb. Vi ønsker fagbevegelsen lykke til i forsvaret av sykelønnsordningen.
Jeg blir både sint og oppgitt av å lese Kristiansen. Oppgitt fordi det er helt utrolig at en som forsker på arbeidsliv har så lite kontakt med virkeligheten i det samme arbeidslivet. Han avviser at det har skjedd en brutalisering, og begrunner det blant annet med at «omfattende (arbeidsmiljø-) tiltak er gjennomført».
Har forskeren hørt om renholdsbransjen? Om alle bedrifter som tidligere hadde renhold i egen regi, men som nå kjøper det inn fra mer eller mindre seriøse byråer, ofte til halvdelen av det det kostet å vaske sjøl. Har forskeren hørt om mennesker uten arbeidstillatelse som vasker i nattens mulm og mørke? Har forskeren hørt om hotellene? Der tidspress og arbeidspress har økt så kraftig at bransjen snart produserer like mange helseplager som overnattingsdøgn! Boka «En såkalt drittjobb» anbefales. Har forskeren hørt om at tidsfrister i byggebransjen har blitt vesentlig kortere de siste 15 åra? Og helsesektoren, der Kristiansen har vært med i Almlidutvalget som har utredet sykefraværet. Fra høstens nyheter har jeg fått med meg at Oslo Universitetssykehus vil satse på økt bruk av ufrivillig deltid for å oppfylle de økonomiske kravene, mens en bydel i Oslo kutter tida som skal brukes for praktisk bistand med middag hos eldre fra 15 minutter til 10 minutter. For meg høres dette ut som brutalisering.
Kristiansen tar opp utstøting fra arbeidslivet og sier at ingen har kunnet angi en klar definisjon av hva det er. Du skal få en av meg: «Utstøting er når arbeidsgiveren lar være å organisere og tilrettelegge arbeidet under hensyn til den enkelte arbeidstakers arbeidsevne, kyndighet, alder og øvrige forutsetninger, og resultatet blir at arbeidstakeren slutter eller blir langtidssykmeldt». Mer sint blir jeg når Kristiansen bagatelliserer virkningen av det gode arbeidsmiljøarbeidet som fagbevegelsen, verneombud og mange bedriftsledere har gjort de siste 20 åra. Han skriver «Det er ingen tvil om at enkeltprosjekter kan ha effekt for en periode, men tatt i betraktning at arbeidsfraværet er økende, er det liten grunn til å tro at tiltakene samlet sett har varig effekt. Tvert imot kan det tenkes at en del tiltak virker mot sin hensikt.»
Dette er et ufint sleivspark. Jeg kjenner flere tillitsvalgte som har stått på over mange år, motivert sykmeldte kolleger til å prøve seg i jobb på nytt, og fått til tilrettelegging i god forståelse med arbeidsgiver. Uten denne innsatsen fra hundrevis av gode kolleger (og ledere) hadde mange tusen gode arbeidsfolk havnet utafor arbeidslivet, helt unødvendig. Min påstand er at godt arbeidsmiljøarbeid har demma opp for en mye sterkere økning av sykefraværet. At Kristiansen ikke finner dette i statistikkene sine er hans problem. Hvor mye ville fraværet økt om vi hadde satt en tjukk strek over alt arbeidsmiljøarbeid som har vært drevet de siste 40 åra? Finner du tallet for det, Kristiansen?
Kampen for å forsvare sykelønnsordningen rykker nærmere. Den kan komme i 2013, kanskje før. Mange argumenter i debatten om uføretrygden viser at presset mot sykelønnsordningen kommer til å øke. De herskendes tanker er at arbeiderklassen skal holde seg på jobb, uansett om helsa protesterer, og ikke belaste samfunnet med å ta imot sykepenger og uføretrygd. Rødt vil bruke enhver anledning til å slå tilbake påstanden om at sykefraværet er begynnelsen på ei krise. Vi er mot at syke skremmes tilbake på jobb, og vi er for at arbeidslivet forandres slik at færre behøver å være borte fra jobb. Vi ønsker fagbevegelsen lykke til i forsvaret av sykelønnsordningen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar