I Afghanistan: På besøk hos de norske troppene

På grunn av et rakettangrep mot flyplassen i Mazar-e Sharif, dit vi skulle, måtte vi utsette reisen vår en dag. Flyet som settes opp til Mazar-e Sharif går egentlig hver annen dag. I og med at flyet vi egentlig skulle ta i går blei kansellert tok vi et fly utenom rute.

Flyplassen i Mazar–e Sharif har en del sivilt og en del militært. Per Gunnar og jeg landa på den sivile delen og startet jakten på en drosje for å komme oss til basen hvor vi skulle møte Knut Eide, oberstløytnant.

Nordmennene vi skulle møte har travle dager, og det var sikkert en stor strek i regninga at vi blei så forsinka som vi blei, men de lot seg ikke merke med det i det hele tatt. Det var lagt opp til et 4-5 timers løp – og det blei gjennomført.

7 personer hadde satt av tid til oss, de snakket om alt fra geopolitiske temaer, bistand, anestesiprosjekt til hvordan påvirke folks hjerter og hode gjennom psykologiske operasjoner. Vi fikk gode og grundige presentasjoner. Det var også satt av tid til en liten omvisning.

Vi var ikke kommet til basen for å diskutere, vi var der for å høre, spørre og samle kunnskap om hvordan man tenker som militær. Kan hende var de som skulle legge fram stoffet mer spent på hvordan vi ville oppføre oss? De er jo like klar over Rødt sine standpunkt til denne krigen som det jeg er.

Det er rundt 100 nordmenn i basen, og jeg talte 8 kvinner. Jeg fikk ikke det eksakte tallet, men det er iallefall ikke et stort antall hunkjønn. Knut Eide ønsket seg flere kvinner, og jeg tenkte at jeg ikke ønsker noen soldater der – men skjønner at det vil være et pluss for det lille samfunnet hvis kjønnsbalansen hadde vært bedre.

Vi blei invitert til å overnatte og takket ja til det. Innkvarteringen var enkel, et telt med mange små sovetelt inni. Vi sov som dem som hadde tjeneste.

Jeg har ikke endra mening om krigen, men jeg hører etter når man sier at i den norske leiren bedrives det ikke politikk – det skjer hjemme i Norge. Jeg ser også at det er et stort engasjement som er godt ment fra dem jeg møtte i Mazar-e-Sharif. Men jeg klarer ikke å fri meg fra at det er noe annet enn demokrati og menneskerettigheter som ligger i bunn for det vestlige engasjementet i Afghanistan – landet som har blitt forsøkt okkupert og overtatt siden Alexander den stores tid.

I Afghanistan: Raketter mot Mazar-i-Sharif

Klokka er tre og jeg sitter på verandaen i gjestehuset. Akkurat nå foregår det et arbeid i hagen av tre unge gutter med å bygge en uteplass eller et skur. Sveiserarbeidet fyller nok ikke kravene om helse, miljø og sikkerhet. Sveiserbrillene er helt vanlige solbriller, de har enkle sandaler på føttene og ingen hansker. Og så er det en som er veldig pent kledd og som er den ansvarlige. Jeg tipper det er sønnen til sjefen.

Dagen har vært travel. Vi har truffet noen andre nordmenn som er her samtidig med oss. Blant annet. noen som driver med bistandsprosjekter. En representant fra EU hadde som oppgave å samordne bistanden som er knytta opp til rehabilitering. Å selge tepper er sjølsagt en viktig geskjeft her. En teppehandler kom innom en av samtalene vi hadde. Han er helt nystarta og var på jakt etter kunder. Vi kunne ha pratet om tepper selvfølgelig, men temaene blei teater og politikk, Afghanistan nå og i årene framover.

Så bar det avsted til Den norske ambassaden og ambassadør Tore Hattrem. En svært kunnskapsrik mann, som også innrømma det når han ikke hadde kunnskap om en sak. 2014 blir sett på som et magisk år. Det er da det er tenkt at afghanerne sjøl skal ta over det fulle ansvaret for Afghanistan. I går nevnte jeg at det var tydelig at det er penger i Kabul. Det er ikke så rart. Bistandsprosjekter skal igangsettes, gjennomføres og avsluttes helst innen 2014. Det er veldig kort tid i et bistandsperspektiv. Det afghanske samfunnet som nå får midlene er heller ikke i stand til å absorbere den utrolige mengden med bistandspenger.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at en del prosjekter, i utgangspunktet gode og nyttige, faller sammen som en klut når prosjektene avsluttes uten at afghanere har mulighet til å videreføre prosjektet. Politikken for den sivile bistanden må også endres. Hvordan? Det er da en av de tinga vi vil prøve å finne mer ut av under besøket vårt.

16.45: På vei til Mazar-i-Sharif for å møte nestkommanderende for de norske militære styrkene i Afghanistan. På flyplassen fungerer jeg som et lite påheng til Per Gunnar. Han er jo mann og jeg en kvinne. Greit nok. Jeg slipper å finne fram alle billetter og brev i ett kjør. Per Gunnar tar ansvaret for sin leder. Alle er høflige og hjelpsomme. Menn og kvinner kommenterer kjolen min fra Palestina (en lang, svart kjole med en brodert front). Endelig kunne jeg pynte meg med den.

Bak ryggen min i ventehallen ligger det en haug med bedetepper som blir flittig brukt av mennene i den timen vi sitter der. Jeg kaster bare noen korte blikk på dem som har en samtale med sin gud.

Bussene som skal frakte passasjerene ut til flyet kommer, og vi går inn i dem. En av de to bussene gir bare plass til en liten gruppe mennesker. Vi skjønner at de er VIP på ett eller annet vis, og seinere på kvelden fikk vi vite at det er parlamentsmedlemmer med familie. De blir bukket fram i alle køer. Men etter VIP er det kvinnene som får gå foran alle menn. Det er jeg ikke vant til fra hjemme. Man er ingen god mann hvis man lar en kvinne stå etter seg i køen.

Flyet er ikke stort og passasjerene er mange. En liten stund trodde jeg det var innført ståplass, men etterhvert fikk alle ett sete. Jeg havna ved siden av en ung mann som gjerne ville prate. han fortalte at han hadde vært i Norge for å besøke familie for noen år siden. Han hadde ingen planer om å reise fra Afghanistan. Han ville være med å bygge opp landet sitt etter så mange år med krig. Jeg trur han var rik. Han hadde studert på universitet, hadde reist utenlands og hadde datamaskin (lik som min forøvrig). Taxinga starta, og jeg måtte forberede meg på oppstiging. Har litt flyskrekk, men så lenge jeg overlever er det greit.

Og taxinga stoppa, og vi stod og stod. Nesten i 30 minutter etter planlagt avreise fikk vi beskjed om at vi ikke skulle lette enda, og at alle passasjerene skulle inn i ventehallen igjen. Det var nå det var fint at jeg hadde kontakt med min sidekamerat. Han fikk en telefon fra sin bror i Mazar som kunne fortelle at det var skutt to raketter mot flyplassen, men at ingen var skadet. Mens vi satt i ventehallen skulle politiet sjekke ut området og så skulle vi få lette. Det skjedde ikke. Flyet blei kansellert og Per Gunnar og jeg måtte dra tilbake til gjestehuset vi bor på her i Kabul. Der ventet det en god middag, forhåpentlig en god natt søvn, et ferdig uteplass med tak. Og så prøver vi på nytt å komme avgårde i morgen.

I Afghanistan: Ankomst i Kabul

Det er tidlig kveld i Afghanistan, og jeg har vært i Kabul i 12 timer sammen med Per Gunnar Skotåm. Han har vært her flere ganger før, og visste hva han skulle møte.

Hva med meg? Mitt første blikk på landet var fra flyet som sirklet seg inn mot flyplassen i Kabul. Jeg har ikke klart å finne de riktige orda for hva jeg så. Høye fjell, askegråe med snø på toppen - i en dis. Goldt og mektig. Minner meg om Lofoten og fjella der - men likevel ikke. Fjella i Lofoten er enten hvite eller grønne avhengig av årstida.

Jeg hadde ventet meg en by mer preget av krig enn det jeg har sett i dag. På flyplassen var det mye utenlandske soldater, det skal sies. Men i byn er det lite å se. Stort sett bare afghansk politi. Kabul er en by med alle kontraster. Palasslignende hus, hus som er satt opp av egenproduserte leirmurstein. Kvinner med burka, men de er i et mindretall. Noen i Niqab, de fleste med enkle sjal over hodet og ganske mange kledd helt lik en vanlig europeisk kvinne. Fattige og rike. Og biler, masse biler. Hele byen virker tåkelagt med eksos.

Vi beveger oss ikke til fots i denne byen, vi kjører alle steder vi skal. Den er kjempediger, 5 millioner mennesker sies det. Jeg har sett de mest sinnsyke palasser, og de mest fattigslige skur. Reklameplakater fra europeiske selskaper. Kabul er en by hvor det begynner å synes at det er penger i omløp.

Flyturen til Kabul tok 24 timer, med totalt 1 times søvn på hele turen. Fram til nå har det ikke vært mulighet til å legge seg ned på senga her i Kabul. Dagen i dag har vi tilbragt sammen med Afghanistankomiteen i Norge. Afghanistankomiteen er sentrale i å hjelpe oss med å realisere et opplegg som gjør at Per Gunnar og jeg kan få treffe mennesker, komme til organisasjoner, skoler, legge opp reiseruter for at målet om å få innsyn i hvordan vanlige folk har det, deres tanker om livet i Afghanistan nå og hva de tenker om Afghanistan etter at de fremmede (soldatene og krigsmaskineriet) reiser ut igjen. Og det ser det ut som om vi skal få til.
Temaer i dag har vært skole på barnas prinsipper og en voksende prostitusjon.

Per Gunnar har truffet mange av sine bekjente fra tidligere besøk i landet. Hyggelig å se på at mennesker blir så glade for å treffes igjen. Jeg møter alle for første gang. Ikke alle er så veldig gode i engelsk, ikke jeg heller - men jeg skjønner at de ønsker meg alt godt.

Arbeidernes dag

I dag er det 1. mai, arbeidernes internasjonale kampdag. I ei tid hvor store deler av Europa er i krise, Midtøsten brenner og Asia er rammet av alvorlige naturkatastrofer, er det lett å glemme at vi her hjemme også har viktige utfordringer foran oss.

Den norske velferdsstaten, som vi kan takke for at Norge har kunnet møte finanskrisa uten store omstillinger, er under angrep. Helse og omsorg, faglige rettigheter og levedyktige distrikter er områder som markedskreftene. Valget 2011 står om en forsterka satsing på velferd og fellesskap eller et samfunn basert på den sterkeste rett.

Rødt spiller på lag med dem som slåss mot nedlegging av lokalsjukehus, som kjemper for skikkelige forhold på arbeidsplassen, som krever at omsorg for eldre ikke blir en salgsvare. I kommunestyrer og fylkesting over hele landet vil Rødt jobbe sammen med folk mot sentralisering og distriktsrasering, for en bærekraftig velferdsstat der folks velferd er et felles ansvar. Det er vanlige folks arbeid som har skapt den norske velferdsstaten, og vi godtar ikke at den settes ut på anbud. Det er dette som ligger bak Rødts valgslagord Vårt arbeid - vår velferd.

1. mai er en internasjonal kampdag og en dag den norske arbeiderbevegelsen tradisjonelt har brukt til å solidarisere seg med folk som slåss mot urettferdighet i andre land. Sjelden har det vært mer aktuelt enn i dag. Opprørsbølgen i Midtøsten kan være det første steget mot å skape en demokratisk region. Det er lett å ønske opprørene velkommen, men det har også ført til nye vanskelige spørsmål Norge har måttet ta stilling til. I dette nummeret av Rødt Nytt kan du lese at Rødt er det eneste partiet som tar klar avstand fra de vestlige bombetoktene i Libya, samtidig som vi støtter opprøret mot Gaddafi-diktaturet. Da er det ekstra gledelig å ha fagbevegelsen med på laget. Et viktig vedtak slår fast at «LO i Oslo krever at den NATO-ledede militæroperasjonen mot Libya må stanses og at Norge må ta initaitiv til at FN bidrar eller innkaller til forhandlinger mellom de krigførende partene».

1. mai blir startskuddet for kommunevalgkampen. Rødt stiller lister i alle 19 fylker og 99 kommuner og bydelsutvalg. Men skal vi vinne kampen mot markedskreftene trenger vi mer enn stemmer. Vi trenger engasjerte valgkampaktivister, en slagkraftig fagbevegelse og en sterk og mangfoldig venstreside som arbeider sammen for å styrke velferden. Og sist men ikke minst trenger vi et tydelig alternativ til det kapitalistiske samfunnssystemet.

Et likestilt arbeidsliv?

Den internasjonale kvinnedagen 8. mars er hundre år. Dette jubileet markerer hundre år med beinhard kamp for rettigheter som burde vært sjølsagte.

I dagens Norge er det rart å tenke på at damer ikke fikk stemme ved valg før i 1913. Eller at retten til å bestemme over sin egen kropp og til å ta abort ikke kom før i 1978. Fortsatt ser vi merkelige og urettferdige forskjeller mellom mann og kvinne. I det nylig avholdte VM på ski blei nok en gang damene utestengt fra Holmenkollbakken og måtte ta til takke med den mindre Midtstubakken. Forstå det den som kan.

Vi skal være stolte av de seirene kvinnebevegelsen har oppnådd. En stor del av den norske velferdsstaten er et resultat av at damer har knytta nevene og organisert seg for sine krav. Men det er langt igjen før vi kan snakke om reell likestilling mellom mann og kvinne. Etter at flere kvinner begynte å jobbe og den norske arbeiderklassen ble mer og mer kvinnelig utover søttitallet, har arbeidslivspørsmål blitt stadig viktigere i kvinnekampen. Damer tjener fortsatt vesentlig dårligere enn menn. For hver hundrelapp menn tjener, sitter damene i snitt igjen med 85 kroner. Selv om forrige lønnsoppgjør førte med seg noen viktige seire har det store likelønnsløftet uteblitt. Arbeidslivet er organisert på mannfolkas premisser. Mange kvinner jobber ufrivillig deltid. De får ei lønn som ikke er til å leve av, de opplever problemer med å få lån og får minimalt med pensjonspoeng. Rødt mener deltidsansatte skal ha fortrinnsrett når nye stillinger skal besettes. Det er på høy tid å lovfeste retten til heltid.

Et annet viktig tiltak for et likestilt arbeidsliv er arbeidstidsforkorting. Forsøk med sekstimers arbeidsdag har vist at ordninga kan bidra til å utsette pensjonsalderen, og har positive virkninger for trivsel og helse. Likevel har regjeringa siden i fjor valgt å ikke gjennomføre flere forsøk. Sekstimersdagen er altså parkert på nasjonalt nivå. Rødt skal jobbe for å få i gang forsøk med sekstimersdag i alle kommunene og fylkene hvor vi er representert, og selvfølgelig med full lønnskompensasjon. Slik skal vi samle flere erfaringer lokalt og gjøre det mulig å tilby heltidsarbeid for flere, spesielt kvinner. En arbeidstidsforkorting vil gjøre det enklere for flere å jobbe hele dager, og kan også gi plass til flere i arbeidslivet. Vi regner med å finne mange gode allierte både i og utafor de folkevalgte forsamlingene. Startdatoen for initiativet er naturligvis kvinnedagen, 8. mars.

Sekstimersdagen – den neste store velferdsreformen

I verdens mest likestilte land er arbeidsliv og lønninger fortsatt preget av urettferdige forskjeller mellom kjønna. Med sekstimers normalarbeidsdag kan vi bygge et likestilt og inkluderende arbeidsliv. Vi trenger politisk handlekraft.

Selv om likestillinga har nådd langt i Norge, vil en finne oppsiktsvekkende tall dersom en gransker kjønnenes ulike posisjoner i arbeidslivet. Det mest iøynefallende er de store forskjellene i lønnsinntekt mellom kvinner og menn. For hver hundrelapp en norsk mann tjener, sitter kvinnene igjen med 85 kroner, i følge tall fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn har ligget stabilt på om lag 15 prosent i flere tiår. De siste årene har likelønn vært et tema i både stortingsmeldinger, festtaler og tariffoppgjør, uten at det er mulig å spore vesentlige forbedringer. Fjorårets “historiske likelønnspott” endte som et flatt tillegg til alle og har ikke gitt synlige utslag på lønnsstatistikken. Hovedårsaken til at en ikke klarer å heve kvinnelønna, er at en ikke har tatt konsekvensen av at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn følger av et kjønnsdelt arbeidsliv.

Det er et velkjent faktum at lønnsnivået i kvinnedominerte yrker er lavere enn i mannsdominerte yrker, men hovedårsaken til den store lønnsforskjellen mellom menn og kvinner er også nært knytta til arbeidstid. 74% av norske kvinner er yrkesaktive, og av disse arbeider 41% deltid. Svært mange jobber ufrivillig deltid fordi de ikke får en større stillingsbrøk. Andre makter rett og slett ikke å jobbe heltid ved siden av barnepass, husarbeid og alt annet ulønna arbeid som forventes av kvinner. Norsk arbeidsliv er tilpassa et familieliv der kvinnens jobb tradisjonelt har vært i hjemmet. Mange kvinner i deltidsstillinger arbeider allerede rundt seks timer om dagen. Dermed legger jobben beslag på alle ukas dager, og en har ikke mulighet til å ta en jobb til for å oppnå full lønn. Sekstimers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon ville gitt de deltidsarbeidende kvinnene en lønn de kunne leve av og mulighet til økonomisk sjølstendighet.

I Soria Moria II-erklæringa var de rødgrønne regjeringspartiene enige om å arbeide for forsøk med arbeidstidsforkorting. Regjeringa satte i gang et forsøk for seniorer i Vegvesenet, Skatteetaten, Fylkesmannsembetet og prester i bispedømmene, men resultatene levde ikke opp til Fornyingsminister Rigmor Aasruds ønske om utsatt pensjonsalder. Dermed har statsråden beslutta å ikke gjennomføre flere forsøk og parkert regjeringas allerede beskjedne satsing på arbeidstidsreduksjon. I tidligere forsøk har målet vært lavere sjukefravær. Slike kriterier er imidlertid dårlige mål på om sekstimersdag fungerer positivt eller ikke. I mange tilfeller er det helt naturlig at sjukefraværet går opp, fordi mange som ikke har helse til å jobbe heltid i dag, vil kunne delta for fullt i et arbeidsliv med sekstimers normalarbeidsdag.

Regjeringas linje i forhold til arbeidstidsreduksjon gir anledning til å stille spørsmål om den i det hele tatt forstår bakgrunnen for kvinnebevegelsen og fagbevegelsens krav om en slik reform. En typisk kvinnedominert arbeidsplass der forsøk med sekstimersdag virkelig kunne utgjort en viktig forskjell, finner en for eksempel i omsorgssektoren. Her jobber en overvekt av kvinner i fysisk tunge yrker til ukurante tider. Sektoren er preget av lav lønn, høyt sjukefravær og mye belastningsskader. Sliterne i omsorgssektoren utgjør bærebjelken i den norske velferdsstaten og får dårlig lønn og vond rygg til takk. Norge har gjort seg avhengige av lavtlønnede kvinner i tunge jobber. Det er paradoksalt at en regjering som stadig uttrykker bekymring for hvordan vi skal ta vare på de stadig flere eldre, viser forbløffende liten vilje til å bedre arbeidsvilkårene i omsorgssektoren, for eksempel gjennom arbeidstidsreduksjon. En styrket satsing på velferd og omsorg krever også satsing på dem som utfører velferdstjenestene.

En interessant observasjon rundt sekstimersdagen er at de fremste solskinnshistoriene kommer fra privat sektor. Samtlige private bedrifter som har hatt forsøk med sekstimersdag har valgt å beholde ordninga. Tines sentrallager på Heimdal er kanskje det mest kjente eksempelet. Der økte produktiviteten med 30 prosent etter at de innførte sekstimersdag. I tillegg forteller de ansatte om mer overskudd, økt trivsel og framfor alt de mange positive sidene ved mer fritid. Et liknende eksempel finner vi hos Minera på Oppdal, der både ledelsen og de ansatte var så fornøyd med resultatene av forsøket med sekstimersdag at ordninga etter hvert også ble innført ved Mineras avdeling i Otta.

Har vi råd? Før Norge fikk åttetimers normalarbeidsdag for nesten 90 år siden, hevda høyresida og bedriftseierne at norsk økonomi ville bryte sammen hvis en lovfesta åttetimersdagen. Det skjedde ikke. Åttetimersdagen kom gradvis, først i enkelte virksomheter, deretter i tariffavtaler bransjevis og til slutt som lov. I dag hevder de samme kreftene at norsk økonomi ikke vil tåle en reduksjon i normalarbeidsdagen til seks timer med full lønnskompensasjon. Men i følge Statistisk Sentralbyrås økonomer er det fullt mulig med en slik reform uten for store belastninger på økonomien. I 2008 laget SSB en utregning av hva det ville koste å innføre sekstimers normalarbeidsdag. Undersøkelsen viser at sekstimersdag fra 2020 vil redusere brutto nasjonalprodukt i 2050 med rundt 5-10 prosent. Men da hører det med til regnestykket at en forventer at BNP vil være dobbelt så stort som i dag innen 2050. Med sekstimersdag vil den økonomiske veksten likevel være 111 prosent høyere i 2050 enn i 2009. Det er med andre ord ingenting som tyder på at norsk økonomi ikke tåler en slik reform.

Rødt vil arbeide for forsøk med sekstimersdag i alle landets kommuner og fylker. På denne måten vil vi bane vei for det som bør bli den neste store velferdsreformen. Spørsmålet om sekstimersdagen handler om vi vil prioritere velstand eller velferd. Det handler om trivsel, helse, og om vår dyrebare fritid. Det handler om å utvikle reell økonomisk likestilling. Det handler om å skape et inkluderende arbeidsliv.

I streik for fellesskapet

Kampen for tariffavtale er noe vi leser om i historiebøkene. Det er sånt som fører tankene tilbake til den tida da en måtte stå aleine med lua i handa overfor en mektig arbeidsgiver for å tigge om lønn. Siden november har nitten arbeidere ved arbeistøybedriften Bekken & Strøm på Gjøvik vært i streik. De står overfor en bedriftsledelse som nekter sine ansatte tariffavtale i 2011. Sånn kan vi ikke ha det.

Det er viktig å merke seg det store engasjementet rundt streiken på Bekken & Strøm. Støttemarkeringa 13. januar viste kraft og solidaritet. Det var en spesiell følelse å være til stede i den store menneskemengden og være en liten del av noe stort. Fagforeningsfanene, 58 stykker, vitner om en sterk fagbevegelse som står samla bak de streikende på Gjøvik.

De ansatte på Rockefeller, Sentrum Scene og John Dee, som tidligere i høst fikk gjennomslag i sin streik for tariffavtale, har donert resten av streikekassa til de streikende på Bekken & Strøm. Transportarbeiderne har planlagt sympatiaksjoner. Handel og kontor samarbeider med fagforeninger i Kina for å stanse leveranser til Bekken & Strøm derfra. I fjor mista Bekken & Strøm en kontrakt med entreprenørselskapet Veidekke verdt 60 millioner kroner fordi bedriften ikke vil inngå tariffavtale. Veidekke fulgte ILO-konvensjon nr. 94 som forlanger at leverandører følger gjeldende tariffavtaler. Dette er eksempler til etterfølgelse. Mange kommuner handler arbeidstøy fra Bekken & Strøm. De bør være seg sitt ansvar bevisst og stanse alle bestillinger til tariffavtalen er undertegnet.

Ordna lønns- og arbeidsforhold og skikkelige avtaler mellom arbeidsgivere og arbeidstakere er en viktig grunnstein i den norske velferdsstaten. Det er viktig å huske at det er arbeidsfolk som har kjempa fram og skapt den norske velferden, ikke bedriftseiere som Sven Georg Strøm. I intervjuet med streikende Karin Løkke i denne utgaven av Rødt Nytt kan du lese om hvordan hun frykter at rettigheter og goder generasjoner av arbeidsfolk har kjempa fram står i fare for å gå tapt. Det skal vi ikke la skje. I Rødt skal vi gjøre vårt for at retten til tariffavtale blir noe sjølsagt i framtida.