Før vi går videre

Veien tilbake til det normale bør bli veien fram mot noe nytt.

I skrivende stund er det litt over én uke siden en terrorist utløste en bombe i regjeringskvartalet. Kort tid etter fikk jeg følgende melding på Facebook-chat: «Ring meg, viktig. Terror på Utøya.» Det var fra ei livredd mamma. Noen timer etter dette igjen begynte vi gradvis å forstå dimensjonene av marerittet som hadde utspilt seg på Utøya og i Oslo.

En tragedie uten sidestykke har rammet Norge. En aksjon ment å påvirke norsk politikk gjennom vold og terror har rammet lokalsamfunn over hele landet. Dette er ikke tiden for polemisk partipolitisk debatt, men vi bør etter mitt syn trekke noen konklusjoner før vi går videre. Veien tilbake til hverdagen er en viktig del av det å håndtere sorg. Alt bør ikke bli som før.

Det som har skjedd var ikke bare en gal manns verk, uten mål og mening. Dette var et politisk massemord. Blogger Heidi Nordby Lunde har skrevet at «Noen snakker om meningsløs vold. Det finnes ingenting som heter meningsløs vold. Ethvert slag, ethvert anslag, er fylt med mening. Det er nettopp derfor de som er utsatt for vold kjenner det i kroppen lenge etter at sårene er helet og merkene er borte.» Den ekstreme volden vi var vitne til 22. juli var kalkulert og planlagt ned til minste detalj, og det var en ideologisk begrunnelse for terrorhandlingene.

Handlingene var ekstreme, men overbevisningen som ligger til grunn er ikke helt uvanlig. Gjerningsmannens tankegods er høyst levende i Norge, og i verden forøvrig. Jacques Coutela fra franske Front National har kalt Breivik et ikon og «Vestens viktigste forsvarer». Mario Borghezio fra italienske Lega Nord har uttalt at Breiviks idéer er «helt glimrende». Sverigedemokraten Erik Hellsborn skriver på sin blogg at han ikke er flau over å støtte Anders Behring Breiviks målsettinger. Slike reaksjoner vitner om en politisk strømning som truer mangfoldet, toleransen og likhetstanken som kjennetegner det norske demokratiet. Alt kan ikke bli som før.

Økonomen Ali Esbati fra Manifest Analyse var på Utøya og opplevde selv helvetet. Han har i etterkant sagt at «Når en gal muslim har utført terrorisme, kalles han først og fremst muslim. Når en gal kristen gjør det, kalles han først og fremst gal.» Sitatet beskriver et samfunnsproblem som vi nå må ta tak i. Muslimer framstilles negativt og som en ensartet gruppe. Dette får også høyst merkbare konsekvenser; i timene etter bombeangrepet i Oslo, før vi visste hvem gjerningsmannen var, ble muslimer trakassert på åpen gate i Oslo.

Flere tar nå til orde for en åpnere debatt. Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund vil at pressen skal gi mer plass til ytterliggående meninger. Premisset er imidlertid litt underlig. Er det slik at innvandringskritiske stemmer og ytterliggående meninger ikke har sluppet til i innvandringsdebatten? Synes ikke personer som Hege Storhaug, Ole Jørgen Anfindsen og Hallgrim Berg i samfunnsdebatten? Tvert imot er det slik at de innvandringskritiske stemmene dominerer innvandringsdebatten. De har sluppet til med nesten hva det skulle være – tilnærmet uimotsagt. Her må også venstresida ta selvkritikk. Vi har vært for unnvikende. En del har nok tenkt at det ikke nytter å ta opp kampen mot den gjentatte muslimhetsen og det monomane islamfokuset i mediene.

Hvilke stemmer mangler i innvandringsdebatten? De som ønsker mer innvandringskritikk, bør utfordres konkret på hva de mener. La meg nevne to eksempler fra den virkelige verden. Pamela Geller er en av USAs mest kjente islamfiendtlige aktivister og leder organisasjonen Stop Islamization of America, som er omtalt i rosende ordelag i Breiviks såkalt manifest. På bloggen sin Atlas Shrugs skriver hun: «De jihad-elskende mediene fortalte oss aldri hva slags antisemittistiske leker de lekte på den øya. Utøya er en kommunist-/sosialistlekeplass og de hadde en tydelig pro-islamsk agenda.» Den profilerte politiske kommentatoren Glenn Beck har sammenlignet AUF med Hitlerjugend. Er dette friske innspill som trengs i norsk innvandringsdebatt? Er det et problem hvis slike synspunkter ikke får slippe til i Aftenpostens spalter?

Massemorderens virkelighetsfjerne verdensbilde har oppstått i et debattklima der grensene for hva man tillater av hatefulle og stigmatiserende påstander, stadig flyttes. På nittitallet var ekstremhøyre forbundet med barberte skaller og balltrær. I dag har høyreekstremistene iført seg dress og slips. De har skiftet fiendebilde, fra jøder til muslimer. Det gjør ikke ideene deres mindre farlige.

Den videre debatten framover bør dreies i en annen retning. Det handler ikke om sensur, men tvert i mot om å skape en mer inkluderende debatt. Det gjør vi ikke ved å framholde egenverdien i stigmatiserende utsagn som kan sies å være på kant med straffelovens paragraf 135a, også kjent som rasismeparagrafen.

De siste årene har fremmedfrykten stått i veien for en virkelighetsorientert og nødvendig inkluderingsdebatt. Nå øyner vi muligheten for en reell debatt om inkludering, uten ensidig fokus på islam og hijab. Forhåpentligvis klarer vi å skape en debatt om arbeid, utdanning og utjevning av økende forskjeller – forhold som er langt mindre sensasjonelle, men desto viktigere for vellykket inkludering.

Når vi nå skal gå videre er det aller viktigste å holde fast ved samfunnets reaksjon på terrorhandlingene, med krav om mer demokrati og mer samhold. Dette er helt avgjørende for å skape et nytt samfunnsklima. Det vil være den beste måten å hedre minnet til de omkomne. Vi har sett hvordan enkeltmenneskers hat kan ramme et helt samfunn. Nå har vi alle et ansvar for å skape det åpne og tolerante samfunnet vi ønsker oss. Alt skal ikke bli som før.

Ungdomspartilederne formulerte det slik i en felles kronikk i Aftenposten. «Det er noen som sier at samfunnet må komme tilbake til der det var. Det kommer ikke til å skje. Det kan aldri være et mål å gå tilbake til der vi var, for det innebærer at vi glemmer det som har skjedd. Gjerningsmannens mål var å skape et kaldt og ensrettet Norge, fritt for muslimer. Det skal vi ikke glemme, men svare på ved å skape et Norge som er varmere og mer inkluderende.»

Det lover godt at generasjonen som representerer framtida har dette som en felles plattform. Vi skal vise terroristen at de ideene han står for vil tape ved å skape et mer inkluderende, rausere, og mer demokratisk land.

Det som fulgte av en unntakstilstand må vise vei for utviklinga videre.

Det røde rommet

Rødt er mer enn et protestparti. Vi er resultatorienterte – og har en plan for å vokse.

Da den rødgrønne regjeringen ble dannet var det en utbredt oppfatning av at det ville oppstå et «rom til venstre» for regjeringen. Mange lurer på hvorfor Rødt ikke fyller dette «rommet til venstre». Svaret på det er at det ikke automatisk finnes noe rom til venstre. Vi kan ikke basere vår eksistens på fraværet av andre partiers krigsmotstand og systemkritikk. Vi må selv skape et rom for Rødt. Derfor blir jobben for Rødt at vi må bli enda tydeligere på viktige saker som engasjerer folk, og hvor mange deler Rødts standpunkt.

I NRKs omfattende valgomat «Test din stemme» i 2005, basert på testdeltakernes politiske standpunkter, endte Rødt med 14 % oppslutning. Det var ikke like mange som stemte på oss selve valgdagen.

Rødt vil ta tak i følgende utfordringer:

Mange har fastgrodde oppfatninger som står i veien for å skape et korrekt bilde av dagens Rødt. Vi skal formulere de gode budskapene om viktige saker for Rødt, og slå hull på feilaktige myter om partiet. Vi må sørge for at alle de Rødt-politikerne som får flest slengere i kommuner landet over ikke bare oppfattes som flinke enkeltpersoner. De har blitt spilt gode av hele partiet, politikken og våre metoder.

Rødt har ikke vært flinke nok til å prioritere. Dette har ført til at våre viktigste saker og budskap ikke har kommet tydelig nok fram. Dette jobber vi med.

Rødt er ikke synlig nok i rikspolitikken. Vi må jobbe hardere for å synes som nasjonalt parti.

Disse problemene arbeider vi målretta med å løse, både langsiktig gjennom en strategiprosess og kortsiktig i årets valgkamparbeid.

Vårt mål er at flertallet, arbeiderklassen skal styre samfunnet. Et viktig første skritt blir å la de ansatte i offentlig sektor få bedre arbeidsvilkår og større innflytelse. Vår sosialismevisjon er en visjon for mer demokrati.

Det viktigste for oss i denne valgkampen er spørsmålene i krysningspunktet mellom arbeidsliv og velferd. Vi vil gjøre noe for, og sammen med alle de som jobber i det offentlige, fordi vi tror at det er skikkelige arbeidsforhold som gir de beste velferdstjenestene for folk flest. Dette er en viktig målgruppe for venstresida.

Dessverre er det ikke alltid slik at de offentlig ansatte kan være trygge på at venstresida er gode arbeidsgivere. Det er ikke en gang sikkert at Ap og SV fører en politikk for å fortsette å være arbeidsgivere i det hele tatt, en politikk for fortsatt offentlig velferd.

Når private aktører får overta driften av velferdstjenestene, forsvinner den politiske styringa og kommersielle selskap får mer makt. Valgresultatene og den daglige politiske kampen får dermed mindre betydning. Når det offentlige ikke utfører velferdstjenestene blir det også vanskeligere å kontrollere dem. For at private skal kunne ta ut profitt på drift av velferdstjenester må det kuttes et sted. Kuttene går som regel utover ansattes lønns- og arbeidsvilkår, pensjonsordningene uthules og Arbeidsmiljøloven brytes. Kvaliteten på velferden blir dårligere, og stadig flere skattepenger ender i private lommer.

Rødt har derfor et ultimatum vi stiller før vi inngår forpliktende samarbeid: Velferden skal være offentlig.

Dette betyr selvfølgelig ikke at vi utelater å fremme andre viktige krav, både før og etter valget. Vi kan være med på å diskutere mye. Et brudd på kravet om offentlig velferd vil imidlertid utelukke forhandlinger for vår del. Vi går til valg for å drive politikk, ikke butikk. En ansvarlig kommunal arbeidsgiverpolitikk vil føre til flere ansatte i offentlig sektor. De som i dag må jobbe gjennom Adecco vil få fast arbeid i det offentlige med ordna lønns- og arbeidsforhold. Slik skal Rødt få større oppslutning andre steder enn på valgomater.

Rødt er mer enn bare et protestparti. Vi er resultatorienterte. Over hele landet har vi dyktige lokalpolitikere som jobber for gode løsninger og for å skape allianser. Både på innsiden og på utsiden av kommunestyrer og fylkesting. Vi skyr ingen midler for å gjøre det bedre for folk.

For å nå bredt ut trenger vi et bredt spekter av politikk på forskjellige områder. Men for å treffe godt må vi prioritere. Det har aldri vært lett fra Rødt. Vi er et parti med mye på hjertet.

Etter å ha møtt en del utfordringer som minner om de Rødt har, står danske Enhedslisten nå sterkere enn noensinne. Et av de viktigste grepene de har tatt for å snu krise til muligheter er å gjøre tydelige politiske prioriteringer for å unngå at man «skyder med spredehagl». Vi satser på arbeidsliv og velferd for å vinne de sakene som er viktigst for folk og i livene deres, hvor vi vet at Rødt kan spille, og spiller en viktig rolle. Det er rommet for Rødt.

Dagbladet skreiv nylig på lederplass at «Sympatisører til partiet Rødt er mest opptatt av å bruke ferien til å slappe av. Det tar på å være revolusjonær.» I Klassekampen 17.06 kunne man lese at Rødt var underrepresentert i media fra sentralt hold. Ferien må nok utsettes i år, for vi har en politikk å nå ut med.

Et poeng som ble underkommunisert i artikkelen, og som jeg synes det er viktig å framheve er at våre dyktige lokalpolitikere har fått mye oppmerksomhet i media det siste året. Jeg kan ikke se for meg en større styrke for den jobben som skal gjøres rundt i Rødt-land når vi nå går inn i en lokalvalgkamp.

Synligheten til Rødts lokalpolitikere er også et utrykk for at Rødt er et viktig parti i lokalsamfunn over hele landet. Alt tyder på at vi kommer til å bli enda viktigere i tida framover. I store byer som Oslo, Trondheim, Bergen og Tromsø har det ikke vært en eneste meningsmåling på lang tid som har gitt ikke-borgerlig flertall uten å regne med Rødt. Det gir oss en unik mulighet til å stille politiske krav. Den muligheten skal vi gripe.

Vi trenger et nytt 1968

Et land der ikke ungdom protesterer mot en urettferdig krig er ille ute.

1968 var året verdens unge gjorde opprør. I Spania våget studentene seg ut på gatene for første gang på lenge for å protestere mot Francos fascistregime. I Frankrike organiserte studenter og arbeidere generalstreik. I Tyskland protesterte studentene mot det manglende oppgjøret med nazifortiden. I USA skjøt borgerrettighetsbevegelsen for alvor fart. Over hele verden slapp ungdom løs sitt raseri mot urettferdighet. Selv om protestene hadde svært ulike opphav hadde de også et viktig fellesstrekk: De var mot den meningsløse og brutale krigen mot Vietnam.

En viktig grunn til at studenter og unge ble så grepet av Vietnamkrigen er at det var den første krigen folk fikk se skikkelige tv-bilder fra. Plutselig kunne du sitte hjemme i din egen stue og være vitne til de grufulle effektene av napalm som treffer naken hud. Det ble tydelig for alle at vietnameserne ikke var noen trussel mot Vesten og at krigens ofre var fattige bønder. Ungdom ble forferdet over foreldregenerasjonens blodhunger mot et folk som aldri hadde gjort dem noe. Det skapte naturligvis reaksjoner. Så hvorfor reagerer ikke studentene på krigen i Afghanistan i dag? Er krigens begrunnelse bedre enn tidligere?

Norske styresmakter har flere ganger endra sin forklaring. Først skulle vi bekjempe terrorister. Så skulle vi befri kvinnene. Nå skal vi beskytte sivilbefolkninga og bygge landet. Jeg kom nylig hjem fra et to uker langt besøk i Afghanistan. Som eneste norske politiker har jeg reist på egenhånd, uten eskorte fra ISAF-styrkene. Det jeg så bekrefter at krigens ofre er de sivile. FNs generalsekretær forteller i en kvartalsrapport til sikkerhetsrådet fra i fjor at sikkerhetssituasjonen har forverret seg i mange områder av landet og at antall hendelser som truer sikkerheten har økt med 66 %. Fjoråret var det voldeligste året siden invasjonen og mer enn 1000 sivile afghanere ble bekrefta drept. Hverken begrunnelsene eller resultatene står seg etter ti år med krig.

Krigen i Afganistan har flere utviklingstrekk som ligner det som skjedde i Vietnamkrigen. På samme måte som amerikanernes prøvde å vietnamifisere Vietnamkrigen er Natos plan nå å overføre ansvaret for krigen på afghanerne. Sør-Vietnam tapte imidlertid krigen hurtig da USA trakk seg ut. Karzai-regimet vil falle like hurtig når Nato forlater Afghanistan.

Afghanistan har blitt ei hengemyr og det blir tydeligere for hver dag som går at problemene ikke har noen militær løsning. Nå er tida inne for å bidra med noe annet enn bomber. De norske politikerne må innse dette.

En studentmobilisering mot krigen kan gjøre en forskjell. Hovedpoenget er ikke å forbedre egen moral. For det første kan studenter påvirke politikerne. Unge har vært avgjørende som pressgruppe for fred fra 1968 til protestene mot Irakkrigen i 2003. For det andre har ungdom verden over stadig større tilgang på forskjellige medier. Det gjelder også i Afghanistan. Dette betyr at unge i Afghanistan har muligheten til å se andre måter å leve på, og protester fra norsk ungdom kan bety mye for oppbygginga av landet.

Rødt inviterer norske studenter til å ta stilling til krigen i Afghanistan. Vi håper at perspektiver og erfaringer rundt krigen som ikke stammer fra Forsvarsdepartementet kan bidra til å øke engasjementet hos norske studenter. Hvis debatten om norsk krigsdeltagelse etter hvert kan få like mye fokus som debatten rundt kongen og krigskorset tror vi også det vil tvinge fram en forandring.

Norge har et skrikende behov for studenter som tør å heve stemmen.

Afghanistanturen i media

Noen av oppslagene:
Vi trenger et nytt 1968 (Universitas 1.6.)
- Soldatane kjem i vegen (Klassekampen 23.5.)
Exit Afghanistan (faksimile) (Klassekampen 21.5.)
Feiret 17. mai i afghansk landsby (ANB 17.5.)
Rødt-leder til Afghanistan (NTB 8.5.)
Rødt til Afghanistan (faksimile) (Klassekampen 7.5.)

I Afghanistan: Mitt bilde av Afghanistan

Dagen i dag har vært en rolig dag. Vi startet med å kjøre opp til Keshim som ligger ca 11 mil fra Fayzabad. Der ligger det første treplantingsprosjektet som blei starta opp i Badakshan-provinsen. Hele gartneriet fungerer som en park for lokalbefolkninga, og koster enn så lenge ikke noe å bruke. Den fungerer også som en av ankomstveiene til elva som renner forbi byen Keshim. Et yrende bade- og fiskeliv. Å ta en svømmetur i denne elva er ikke for pingler, det er sterk strøm som skyller gutta nedover i stor fart, kanskje derfor jeg ikke så noen som så ut til å være yngre enn 10-12 år. Hvor jentene avkjøler seg vet jeg ikke, kanskje de har et helt eget sted eller kanskje ikke de bruker elva til avkjøling. Vi fartet litt i og rundt byen. Det er et frodig landbruksareal vi beveger oss i.

Folk er fattige, og det er ikke mye som kan settes av til noe ekstra, men jeg har sett at det på enkelte hus er lagt blikktak med skråning. Regner med at det øker levetia på et hus ganske mange år, og at det ikke kreves så mye vedlikehold for å holde nedbøren ute. Har også sett at det er satt opp solceller på noen av hustaka. Gir sikkert nok strøm til å skaffe lys og til å lade mobilene. Jeg regner med at disse tiltaka er resultat av et bistandsprosjekter, men vet ikke fra hvilke land. Små skritt til en bedre hverdag.

Dette er dagen da jeg mister nettet, begynner å bli syk, oppdager at SMSene jeg har sendt hjem ikke har kommet fram. Familien min er bekymra for meg. Ingen god slutt på dagen.

En rolig dag gir deg en mulighet til å stokke om på tankene. Det har vært intense dager med mye informasjon. Hvem er det jeg har snakka med, hva slags informasjon er det jeg har fått, og hvordan plasserer jeg det inni hodet mitt, en kvinne fra vesten. Er det det jeg hører jeg skal la veie tyngst eller er det det jeg ser. Og hva har jeg egentlig sett?

Informasjonen jeg fikk i den norske militærleieren er godkjent som offentlig informasjon – sannheten slik Forsvarsdepartementet ser det. Men det jeg så var et slags fengsel hvor man ikke kommer seg ut uten godkjennelse og da under strenge sikkerhetstiltak.

Jeg regner med at soldatene som reiser uttafor leieren ikke er mindre redde enn en afghaner som de møter på sin vei, men soldatene har våpen og tanks. Det å reise som et helt vanlig menneske i Afghanistan kan ikke soldater gjøre. Det er imot sikkerhetsreglene som gjelder for dem. Jeg har sett mere av vanlig liv i Afghanistan enn mange av dem som har tjenestegjort her i 6 mnd eller lengre. Hvilken forståelse kan de få av det landet og de menneskene de visstnok er sendt for å hjelpe?

Hva vil en afghaner fortelle meg, ei han eller hun aldri har møtt før. Hvilken rett har jeg til å tru at jeg er til å stole på, at jeg ikke vil bruke det jeg får vite på en måte som er til fordel for meg, men ikke for dem. Et par dager er ikke nok til å bygge opp tillit.

Det jeg ser, det jeg har samtalt om og det jeg har lest blir til sammen mitt eget bilde av Afghanistan.

I Afghanistan: Militær og bistand

Dette har vært en reisedag. Vi har ankommet Fayzabad i Badakshan-provinsen. Dette er en region hvor det ikke finnes Taliban eller Al-Qaida i følge vår vert fra Afghanistankomiteen i Norge. Det er derfor heller ikke en region hvor det er stort militært nærvær. Det er tyske tropper her, men igjen ifølge verten er de ikke veldig dominerende. Denne regionen består av folk som ikke lar seg pelle på nesa av noen.

I regionene hvor det er mye militært nærvær og mye kamper ser det ut som om det pumpes inn vanvittige mengder av bistandsmidler, mens det i Badakshan-provinsen, hvor det er rolig, er lite bistandsmidler å finne. Det kan vel ikke være slik at de som har mulighet til å bevilge penger til prosjekter har hørt på tidligere forsvarssjef Sverre Diesen når han sier at " militæret er skjoldet, og bistanden sverdet". Militæret er nok enig, men bistandsorganisasjonene har iallefall vært ute og sagt at det ikke er bra for deres arbeid at det oppfattes som at det er bånd mellom militærmakt og bistandsorganisasjoner.

Fayzabad er en grønn by og det renner en elv gjennom byen. Minner litt om Lågendeltaet litt utpå våren. På vei inn til gjestehuset var det pløying med okse foran plogen, gjetergutter som fulgte kyrne og muldyr med mye last. Det har litt Kardemommebypreg; idyllisk og vakkert.

Det er ikke lagt endelige planer for hvor vi skal reise i morgen, men det er flere prosjekter som det vil være spennende å besøke: treplantingsprosjekt, hygieneprosjekt og skoler. Dette er prosjekter ment for at folk sjøl skal kunne videreføre, videreutvikle og overbringe til andre landsbyer.

Førsteinntrykket mitt er idyll, men jeg vet jo at det er en bakside av det som øynene fanger først. Det er analfabetisme, høy barnedødlighet, opiumsdyrking og alt for liten plass for kvinner. Dagene som kommer blir blant sivile Afghanere – endelig.

I Afghanistan: Helligdag

Av og til treffer man mennesker man gjerne vil treffe igjen. Anne Hertzberg er ei sånn dame. Kunnskapsrik, nysgjerrig og opptatt av Afghanistan. Fredag er helligdag i Afghanistan som i så mange andre land, så det var ikke lagt opp til noe program for oss denne dagen.

Anne Hertzberg har vært i Afghanistan i lange perioder etter at okkupasjonen starta 2001. Hun har vært med i en del prosjekter knytta opp til blant annet NORAD. Akkurat nå er det rehabilitering hun jobber med. Dama er godt kjent i Kabul, og hun inviterte meg med på en gåtur i byen for å vise meg litt av den.

Vi starta hele gåturen med å gå gjennom en park, en vakker grønn lunge i en veldig støvete og forurensa by. Det var bare hankjønn der, tjukt av dem – syklende, gående, sittende og stirrende – på oss. Men Anne vandret bare rolig og pratende på stiene, og jeg gjorde som henne. Ikke at det var så vanskelig å gjøre, Jeg tuslet sammen med ei dame som har en stor kjærliighet for landet og menneskene. For henne er det viktig å kunne gå i Kabuls gater som et helt vanlig menneske, kunne hilse på dem hun føler for å hilse på, stikke innom de stedene hun føler for. Det kan nok hende at det er lettere for oss enn det ville vært for ei ung dame – jeg er bare glad for å få muligheten til å vandre sammen med henne.

Til dere som har lest boka Drageløperen: Jeg har sett kinoen. En diger grå kloss. En av de eldste i landet, om ikke den eldste. Jeg har vært inne i bokhandelen til bokhandleren i Kabul, han var ikke der sjøl, det var sønnen som styrte butikken. Et lite lokale stappfullt av bøker, vakre kort og kart.

Vi endte opp på restaurant Gandamak, hvor det var vanskelig å komme seg inn. Ikke fordi det var fullt, men fordi det var så mange sikkerhetsprosedyrer for å komme seg inn. Først vakt utenfor porten, så en vakt innafor porten med gevær, så inn en ny jerndør med to menn bak et gitter som så oss ann, og til slutt gjennom den siste døra før vi kom inn i en vakker hage.

Det kan hende at det ringer noen bjeller i noens hoder når de leser Gandamak. De bjellene er helt riktige. Jeg skal gi dere noen stikkord: krig, briter, 1841, massakre.

Hjem blei vi henta i bil. Til og med Anne anbefalte det. Trekker tankene til Oslo og jenter som anbefales å ikke bruke byen på lik linje som gutter.