Rødt er Norges fredsparti

De eneste som har tatt til våpen for å få gjennom meningene sine i Norge, kommer fra ytre høyre. Som VG skrev på lederplass (23/7) er det slik at «[d] en radikale høyresiden har stått for all terror på norsk jord».

Vi på venstresiden har derimot en fredelig tradisjon. Representanter fra norsk venstreside har stått i spissen for norsk fredsbevegelse i alle år, og Rødt er i dag landets fremste fredsparti.

Derfor er det merkelig å se i Dagsavisen (31/8) at KrFs 2.-kandidat i Oslo bruker valgkampen til å så tvil om at vi ønsker å benytte fredelige og demokratiske virkemidler. Som han selv siterer fra vårt program, vil vi arbeide for at den samfunnsendringen vi ønsker oss, skal skje fredelig, og med demokratiske midler.

At Lunde velger å sette «arbeide for» i hermetegn, får stå for hans egen regning. At han mener at formuleringen ikke er tydelig nok, forstår jeg ikke. Når jeg leser i KrFs program at «KRF arbeider for bedre tilgjengelighet, bedre samordning av rettigheter og økt brukermedvirkning for funksjonshemmede» oppfatter jeg ikke dette som utydelig. Mener Lunde at dette er åpent for å tolkes som at KRF ikke egentlig går inn for dette? Eller er hans kritikk mot Rødts program bare uttrykk for en generell motvilje mot Rødt?

På spørsmålet om vi vil forplikte oss til mer menneskeverd og demokrati, er svaret selvsagt. Rødt jobber for et sosialistisk folkestyre der flertallet styrer samfunnet. Vi går til valg på å gi de ansatte i offentlig sektor større innflytelse og å skape solidariske lokalsamfunn. Derfor har vi ikke noe problem med å synge med på strofene som siteres fra «Til Ungdommen».

Jeg har selv vært med og synge sangen flere ganger når jeg har besøkt Rød Ungdoms sommerleir. Vi synger også «Krig er forakt for liv. Fred er å skape». Rødt har gått konsekvent mot norsk krigsdeltakelse. KRF har hatt den statsministeren som har sendt Norge i flest kriger. Hvor ble det av menneskeverdet her?

Fornybar framtid

Det er bred enighet om at klimakrisen er vår tids største utfordring. Men løsningene begrenses til kvoter og regnskog. Oljetåka blinder norsk næringspolitikk. Oljeminister Ola Borten Moe (SP) har kommet med følgende uttalelse om den norske oljealderen: «Dette er ikke slutten. Det er ikke engang begynnelsen på slutten. Men det er kanskje slutten på begynnelsen». Realiteten er at funnet tilsvarer to års produksjon på norsk sokkel. Oljealderen går uunngåelig mot slutten. Rødt vil gi oljealderen aktiv dødshjelp og begynne omlegginga til en fornybar framtid.

Denne uken lanseres Rødts plan for ei fornybar framtid – Industripolitisk offensiv for å møte klimautfordringene. Her skisserer vi hvordan det er mulig å skape mer enn 50 000 nye og grønne arbeidsplasser, samtidig som vi kutter de norske utslipp med 40 % innenlands.

Norge har kompetanse på el-biler, solceller, vindmøller og mineralproduksjon. Nå kan kompetansen forsvinne. REC permitterer, Think er konkurs og Buddy vurderer å flytte produksjonen til utlandet. Samtidig får oljeindustrien refundert 78 prosent av letekostnadene sine. 44 oljeselskaper fikk i 2009 penger fra staten framfor å betale skatt, til sammen fikk bransjen mer enn 9 milliarder skattekroner. Disse særfordelene må opphøre og en ny, grønn næringspolitikk må på plass.

I planen skisserer vi hva som må gjøres for å bygge landet på nytt, på en måte som tar hensyn til arbeidsplasser og miljøets bæreevne. Dette er for viktig til å overlates til markedet. De følgende 5 punktene vil bidra til en grønn og trygg framtid i Norge:

1. Nasjonal plan for utfasing av oljeproduksjonen.
Den viktigste årsaken til klimakrisa er forbrenning av fossile energikilder. Det er nødvendig med en kontrollert nedtrapping av oljeproduksjonen der oljearbeidernes kunnskap blir brukt for å bygge det fornybare Norge. Olje og gass er viktige råvarer i blant annet plastproduksjon. Derfor må vi slutte å brenne opp olje og gass slik at også framtidige generasjoner får glede av denne ressursen.

2. Bruk norsk krafta på grønne arbeidsplasser – stans eksporten
Norsk kraftkrevende industri er verdens grønneste, men har problemer. Rødt jobber for et nytt kraftregime der det stilles krav til grønn teknologi og produksjon i bytte mot forutsigbare og rimelige priser for den kraftkrevende industrien. Strømeksport fører til import av europeiske kraftpriser. Ren og rimelig strøm er et norsk konkurransefortrinn, men om vi skal bruke det er et politisk valg.

3. Offentlig satsing på grønn teknologi
Stat og kommune må ha fokus på miljø når offentlig tjenesteyting og bygningsmasse planlegges. Det betyr blant annet at den kommunale bilparken bør gå på elektrisitet og biometangass, og solfangere og solceller bør finnes på kommunale tak. Store offentlige innkjøp vil styrke den grønne industrien.

4. Den mest miljøvennlige energien er den vi ikke bruker.
All energibruk har miljøkostnader. Det er klimagassutslipp involvert i produksjon av både vindmøller og solceller, og utbygging av nye kraftlinjer betyr inngrep i sårbar natur. Derfor bør vi prioritere smartere energibruk foran ekstra energi.

5. Det skal være lett å velge grønt
Rødt mener det er de folkevalgtes ansvar å legge til rette for at alle skal kunne velge miljøvennlig. Derfor jobber vi for økte tilskudd til enøk slik at ikke lommeboka avgjør om du kan etterisolere eller kjøpe varmepumpe. Vi jobber for bedre og billigere kollektivtransport. Vi jobber for økte garantitider på varer, slik at de ikke stadig må byttes ut. Vi ønsker også strengere krav til private utbyggere om bruk av energisparende løsninger og bruk av fornybare energikilder.

Tiltakene presentert i Rødts plan for en fornybar framtid viser hvordan vi i dag kan begynne å jobbe for å løse klimakrisa. Men dette er ikke slutten. Det er ikke engang begynnelsen på slutten. For klimakrisa kan ikke fullt ut løses innenfor rammene av dagens økonomiske system. Det baserer seg på ideen om ubegrenset økonomisk vekst på en jordklode med begrensede ressurser. Det er på tide å la naturens tålegrenser og menneskenes behov setter rammene for vekst.

Skrevet sammen med Elin Volder Rutle, leder for Rødts klima og næringspolitiske utvalg.

Krig er forakt for liv

Demokrati, samhold og solidaritet er verdier det norske folk slår ring om. Vi må møte hat med kjærlighet. Det gjør vi best gjennom å skape solidariske lokalsamfunn, ikke gjennom krigføring.

Da de norske soldatene kom tilbake fra Libya ble de møtt av forsvarsminister Grete Faremo. Faremo trakk paralleller mellom Norges reaksjon på hendelsen 22. juli og norsk krigsdeltakelse, og uttalte: «Mer demokrati, mer åpenhet og engasjement. Mange hundre tusen mennesker gikk ut i gatene sist uke. (...) Da dere reiste ut for å beskytte sivilbefolkningen i Libya var det med de samme verdiene og den samme grunnholdningen i bagasjen.»

Én ting er at forsvarsministeren bedriver krigshissing i en periode hvor de politiske partiene har inngått en borgfred. Det er umusikalsk, men det største problemet med forsvarsministerens påstand er at den ikke stemmer.

De siste ukene har vi møtt hat med kjærlighet. Vi har gått i gatene for å forsvare og styrke det beste med Norge; Demokrati, samhold og solidaritet. Vi har sunget Til Ungdommen: «Stilt går granatenes glidende bånd. Stans deres drift mot død, stans dem med ånd! Krig er forakt for liv. Fred er å skape. Kast dine krefter inn: døden skal tape!»

Dette står i grell kontrast til krigsdeltakelsen i Libya. Bombekrigen har blokkert fredsforhandlingsinitiativer fra Afrika-unionen og FNs generalsekretær Ban Ki-moon. Den har ført landet inn i en borgerkrig som kan bli langvarig, og som vil gå hardt utover sivile. I motsetning til Faremo mener Rødt at vi ikke skaper demokrati eller solidaritet ved å delta i Natos krigsoperasjoner.

Vi har sett hvordan ett menneskes hat kan ramme utallige lokalsamfunn. Rødt mener derfor at lokalsamfunnene bør spille en nøkkelrolle i arbeidet for å skape det åpne og tolerante samfunnet vi ønsker oss. Et ferskt eksempel til inspirasjon: Rødt-ordfører Knut Henning Thygesen er én av ni ordførere som nå deltar på Flyktninghjelpens nye initiativ om å sende minst en krone per innbygger i kommunen til Afrikas horn.

Rødt vil skape solidaritetskommuner over hele landet. Vi trenger kommuner som tar imot mennesker på flukt på en god måte, satser på inkludering og ikke er redd for å ta tak i de store spørsmålene. Vi bør la asylsøkere få arbeidstillatelse og fylle tiden sin på asylmottak med innhold. Vi kan innføre gratis kjernetid i barnehagen, sosial boligbygging og satse på språk gjennom norskkurs og morsmålsundervisning. Vi må tørre å tenke stort, også i kommunepolitikken: Norge er en del av verden, vi kan boikotte Israel på kommunalt nivå og inngå vennskapssamarbeid med palestinske områder eller andre lokalsamfunn i sør.

Mange hundre tusen mennesker gikk ut i gatene sist uke i støtte og omsorg for ofrene og deres pårørende. Vi må bruke de samme verdiene til å skape solidariske lokalsamfunn. Da er det svært upassende at forsvarsministeren bruker samholdet vi har sett de siste ukene til å legitimere bombing og militær inngripen i Libya. Grete Faremo skylder alle som har gått i gatene, sunget Til Ungdommen og lagt ned roser, en unnskyldning.

Før vi går videre

Veien tilbake til det normale bør bli veien fram mot noe nytt.

I skrivende stund er det litt over én uke siden en terrorist utløste en bombe i regjeringskvartalet. Kort tid etter fikk jeg følgende melding på Facebook-chat: «Ring meg, viktig. Terror på Utøya.» Det var fra ei livredd mamma. Noen timer etter dette igjen begynte vi gradvis å forstå dimensjonene av marerittet som hadde utspilt seg på Utøya og i Oslo.

En tragedie uten sidestykke har rammet Norge. En aksjon ment å påvirke norsk politikk gjennom vold og terror har rammet lokalsamfunn over hele landet. Dette er ikke tiden for polemisk partipolitisk debatt, men vi bør etter mitt syn trekke noen konklusjoner før vi går videre. Veien tilbake til hverdagen er en viktig del av det å håndtere sorg. Alt bør ikke bli som før.

Det som har skjedd var ikke bare en gal manns verk, uten mål og mening. Dette var et politisk massemord. Blogger Heidi Nordby Lunde har skrevet at «Noen snakker om meningsløs vold. Det finnes ingenting som heter meningsløs vold. Ethvert slag, ethvert anslag, er fylt med mening. Det er nettopp derfor de som er utsatt for vold kjenner det i kroppen lenge etter at sårene er helet og merkene er borte.» Den ekstreme volden vi var vitne til 22. juli var kalkulert og planlagt ned til minste detalj, og det var en ideologisk begrunnelse for terrorhandlingene.

Handlingene var ekstreme, men overbevisningen som ligger til grunn er ikke helt uvanlig. Gjerningsmannens tankegods er høyst levende i Norge, og i verden forøvrig. Jacques Coutela fra franske Front National har kalt Breivik et ikon og «Vestens viktigste forsvarer». Mario Borghezio fra italienske Lega Nord har uttalt at Breiviks idéer er «helt glimrende». Sverigedemokraten Erik Hellsborn skriver på sin blogg at han ikke er flau over å støtte Anders Behring Breiviks målsettinger. Slike reaksjoner vitner om en politisk strømning som truer mangfoldet, toleransen og likhetstanken som kjennetegner det norske demokratiet. Alt kan ikke bli som før.

Økonomen Ali Esbati fra Manifest Analyse var på Utøya og opplevde selv helvetet. Han har i etterkant sagt at «Når en gal muslim har utført terrorisme, kalles han først og fremst muslim. Når en gal kristen gjør det, kalles han først og fremst gal.» Sitatet beskriver et samfunnsproblem som vi nå må ta tak i. Muslimer framstilles negativt og som en ensartet gruppe. Dette får også høyst merkbare konsekvenser; i timene etter bombeangrepet i Oslo, før vi visste hvem gjerningsmannen var, ble muslimer trakassert på åpen gate i Oslo.

Flere tar nå til orde for en åpnere debatt. Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund vil at pressen skal gi mer plass til ytterliggående meninger. Premisset er imidlertid litt underlig. Er det slik at innvandringskritiske stemmer og ytterliggående meninger ikke har sluppet til i innvandringsdebatten? Synes ikke personer som Hege Storhaug, Ole Jørgen Anfindsen og Hallgrim Berg i samfunnsdebatten? Tvert imot er det slik at de innvandringskritiske stemmene dominerer innvandringsdebatten. De har sluppet til med nesten hva det skulle være – tilnærmet uimotsagt. Her må også venstresida ta selvkritikk. Vi har vært for unnvikende. En del har nok tenkt at det ikke nytter å ta opp kampen mot den gjentatte muslimhetsen og det monomane islamfokuset i mediene.

Hvilke stemmer mangler i innvandringsdebatten? De som ønsker mer innvandringskritikk, bør utfordres konkret på hva de mener. La meg nevne to eksempler fra den virkelige verden. Pamela Geller er en av USAs mest kjente islamfiendtlige aktivister og leder organisasjonen Stop Islamization of America, som er omtalt i rosende ordelag i Breiviks såkalt manifest. På bloggen sin Atlas Shrugs skriver hun: «De jihad-elskende mediene fortalte oss aldri hva slags antisemittistiske leker de lekte på den øya. Utøya er en kommunist-/sosialistlekeplass og de hadde en tydelig pro-islamsk agenda.» Den profilerte politiske kommentatoren Glenn Beck har sammenlignet AUF med Hitlerjugend. Er dette friske innspill som trengs i norsk innvandringsdebatt? Er det et problem hvis slike synspunkter ikke får slippe til i Aftenpostens spalter?

Massemorderens virkelighetsfjerne verdensbilde har oppstått i et debattklima der grensene for hva man tillater av hatefulle og stigmatiserende påstander, stadig flyttes. På nittitallet var ekstremhøyre forbundet med barberte skaller og balltrær. I dag har høyreekstremistene iført seg dress og slips. De har skiftet fiendebilde, fra jøder til muslimer. Det gjør ikke ideene deres mindre farlige.

Den videre debatten framover bør dreies i en annen retning. Det handler ikke om sensur, men tvert i mot om å skape en mer inkluderende debatt. Det gjør vi ikke ved å framholde egenverdien i stigmatiserende utsagn som kan sies å være på kant med straffelovens paragraf 135a, også kjent som rasismeparagrafen.

De siste årene har fremmedfrykten stått i veien for en virkelighetsorientert og nødvendig inkluderingsdebatt. Nå øyner vi muligheten for en reell debatt om inkludering, uten ensidig fokus på islam og hijab. Forhåpentligvis klarer vi å skape en debatt om arbeid, utdanning og utjevning av økende forskjeller – forhold som er langt mindre sensasjonelle, men desto viktigere for vellykket inkludering.

Når vi nå skal gå videre er det aller viktigste å holde fast ved samfunnets reaksjon på terrorhandlingene, med krav om mer demokrati og mer samhold. Dette er helt avgjørende for å skape et nytt samfunnsklima. Det vil være den beste måten å hedre minnet til de omkomne. Vi har sett hvordan enkeltmenneskers hat kan ramme et helt samfunn. Nå har vi alle et ansvar for å skape det åpne og tolerante samfunnet vi ønsker oss. Alt skal ikke bli som før.

Ungdomspartilederne formulerte det slik i en felles kronikk i Aftenposten. «Det er noen som sier at samfunnet må komme tilbake til der det var. Det kommer ikke til å skje. Det kan aldri være et mål å gå tilbake til der vi var, for det innebærer at vi glemmer det som har skjedd. Gjerningsmannens mål var å skape et kaldt og ensrettet Norge, fritt for muslimer. Det skal vi ikke glemme, men svare på ved å skape et Norge som er varmere og mer inkluderende.»

Det lover godt at generasjonen som representerer framtida har dette som en felles plattform. Vi skal vise terroristen at de ideene han står for vil tape ved å skape et mer inkluderende, rausere, og mer demokratisk land.

Det som fulgte av en unntakstilstand må vise vei for utviklinga videre.

Det røde rommet

Rødt er mer enn et protestparti. Vi er resultatorienterte – og har en plan for å vokse.

Da den rødgrønne regjeringen ble dannet var det en utbredt oppfatning av at det ville oppstå et «rom til venstre» for regjeringen. Mange lurer på hvorfor Rødt ikke fyller dette «rommet til venstre». Svaret på det er at det ikke automatisk finnes noe rom til venstre. Vi kan ikke basere vår eksistens på fraværet av andre partiers krigsmotstand og systemkritikk. Vi må selv skape et rom for Rødt. Derfor blir jobben for Rødt at vi må bli enda tydeligere på viktige saker som engasjerer folk, og hvor mange deler Rødts standpunkt.

I NRKs omfattende valgomat «Test din stemme» i 2005, basert på testdeltakernes politiske standpunkter, endte Rødt med 14 % oppslutning. Det var ikke like mange som stemte på oss selve valgdagen.

Rødt vil ta tak i følgende utfordringer:

Mange har fastgrodde oppfatninger som står i veien for å skape et korrekt bilde av dagens Rødt. Vi skal formulere de gode budskapene om viktige saker for Rødt, og slå hull på feilaktige myter om partiet. Vi må sørge for at alle de Rødt-politikerne som får flest slengere i kommuner landet over ikke bare oppfattes som flinke enkeltpersoner. De har blitt spilt gode av hele partiet, politikken og våre metoder.

Rødt har ikke vært flinke nok til å prioritere. Dette har ført til at våre viktigste saker og budskap ikke har kommet tydelig nok fram. Dette jobber vi med.

Rødt er ikke synlig nok i rikspolitikken. Vi må jobbe hardere for å synes som nasjonalt parti.

Disse problemene arbeider vi målretta med å løse, både langsiktig gjennom en strategiprosess og kortsiktig i årets valgkamparbeid.

Vårt mål er at flertallet, arbeiderklassen skal styre samfunnet. Et viktig første skritt blir å la de ansatte i offentlig sektor få bedre arbeidsvilkår og større innflytelse. Vår sosialismevisjon er en visjon for mer demokrati.

Det viktigste for oss i denne valgkampen er spørsmålene i krysningspunktet mellom arbeidsliv og velferd. Vi vil gjøre noe for, og sammen med alle de som jobber i det offentlige, fordi vi tror at det er skikkelige arbeidsforhold som gir de beste velferdstjenestene for folk flest. Dette er en viktig målgruppe for venstresida.

Dessverre er det ikke alltid slik at de offentlig ansatte kan være trygge på at venstresida er gode arbeidsgivere. Det er ikke en gang sikkert at Ap og SV fører en politikk for å fortsette å være arbeidsgivere i det hele tatt, en politikk for fortsatt offentlig velferd.

Når private aktører får overta driften av velferdstjenestene, forsvinner den politiske styringa og kommersielle selskap får mer makt. Valgresultatene og den daglige politiske kampen får dermed mindre betydning. Når det offentlige ikke utfører velferdstjenestene blir det også vanskeligere å kontrollere dem. For at private skal kunne ta ut profitt på drift av velferdstjenester må det kuttes et sted. Kuttene går som regel utover ansattes lønns- og arbeidsvilkår, pensjonsordningene uthules og Arbeidsmiljøloven brytes. Kvaliteten på velferden blir dårligere, og stadig flere skattepenger ender i private lommer.

Rødt har derfor et ultimatum vi stiller før vi inngår forpliktende samarbeid: Velferden skal være offentlig.

Dette betyr selvfølgelig ikke at vi utelater å fremme andre viktige krav, både før og etter valget. Vi kan være med på å diskutere mye. Et brudd på kravet om offentlig velferd vil imidlertid utelukke forhandlinger for vår del. Vi går til valg for å drive politikk, ikke butikk. En ansvarlig kommunal arbeidsgiverpolitikk vil føre til flere ansatte i offentlig sektor. De som i dag må jobbe gjennom Adecco vil få fast arbeid i det offentlige med ordna lønns- og arbeidsforhold. Slik skal Rødt få større oppslutning andre steder enn på valgomater.

Rødt er mer enn bare et protestparti. Vi er resultatorienterte. Over hele landet har vi dyktige lokalpolitikere som jobber for gode løsninger og for å skape allianser. Både på innsiden og på utsiden av kommunestyrer og fylkesting. Vi skyr ingen midler for å gjøre det bedre for folk.

For å nå bredt ut trenger vi et bredt spekter av politikk på forskjellige områder. Men for å treffe godt må vi prioritere. Det har aldri vært lett fra Rødt. Vi er et parti med mye på hjertet.

Etter å ha møtt en del utfordringer som minner om de Rødt har, står danske Enhedslisten nå sterkere enn noensinne. Et av de viktigste grepene de har tatt for å snu krise til muligheter er å gjøre tydelige politiske prioriteringer for å unngå at man «skyder med spredehagl». Vi satser på arbeidsliv og velferd for å vinne de sakene som er viktigst for folk og i livene deres, hvor vi vet at Rødt kan spille, og spiller en viktig rolle. Det er rommet for Rødt.

Dagbladet skreiv nylig på lederplass at «Sympatisører til partiet Rødt er mest opptatt av å bruke ferien til å slappe av. Det tar på å være revolusjonær.» I Klassekampen 17.06 kunne man lese at Rødt var underrepresentert i media fra sentralt hold. Ferien må nok utsettes i år, for vi har en politikk å nå ut med.

Et poeng som ble underkommunisert i artikkelen, og som jeg synes det er viktig å framheve er at våre dyktige lokalpolitikere har fått mye oppmerksomhet i media det siste året. Jeg kan ikke se for meg en større styrke for den jobben som skal gjøres rundt i Rødt-land når vi nå går inn i en lokalvalgkamp.

Synligheten til Rødts lokalpolitikere er også et utrykk for at Rødt er et viktig parti i lokalsamfunn over hele landet. Alt tyder på at vi kommer til å bli enda viktigere i tida framover. I store byer som Oslo, Trondheim, Bergen og Tromsø har det ikke vært en eneste meningsmåling på lang tid som har gitt ikke-borgerlig flertall uten å regne med Rødt. Det gir oss en unik mulighet til å stille politiske krav. Den muligheten skal vi gripe.

Vi trenger et nytt 1968

Et land der ikke ungdom protesterer mot en urettferdig krig er ille ute.

1968 var året verdens unge gjorde opprør. I Spania våget studentene seg ut på gatene for første gang på lenge for å protestere mot Francos fascistregime. I Frankrike organiserte studenter og arbeidere generalstreik. I Tyskland protesterte studentene mot det manglende oppgjøret med nazifortiden. I USA skjøt borgerrettighetsbevegelsen for alvor fart. Over hele verden slapp ungdom løs sitt raseri mot urettferdighet. Selv om protestene hadde svært ulike opphav hadde de også et viktig fellesstrekk: De var mot den meningsløse og brutale krigen mot Vietnam.

En viktig grunn til at studenter og unge ble så grepet av Vietnamkrigen er at det var den første krigen folk fikk se skikkelige tv-bilder fra. Plutselig kunne du sitte hjemme i din egen stue og være vitne til de grufulle effektene av napalm som treffer naken hud. Det ble tydelig for alle at vietnameserne ikke var noen trussel mot Vesten og at krigens ofre var fattige bønder. Ungdom ble forferdet over foreldregenerasjonens blodhunger mot et folk som aldri hadde gjort dem noe. Det skapte naturligvis reaksjoner. Så hvorfor reagerer ikke studentene på krigen i Afghanistan i dag? Er krigens begrunnelse bedre enn tidligere?

Norske styresmakter har flere ganger endra sin forklaring. Først skulle vi bekjempe terrorister. Så skulle vi befri kvinnene. Nå skal vi beskytte sivilbefolkninga og bygge landet. Jeg kom nylig hjem fra et to uker langt besøk i Afghanistan. Som eneste norske politiker har jeg reist på egenhånd, uten eskorte fra ISAF-styrkene. Det jeg så bekrefter at krigens ofre er de sivile. FNs generalsekretær forteller i en kvartalsrapport til sikkerhetsrådet fra i fjor at sikkerhetssituasjonen har forverret seg i mange områder av landet og at antall hendelser som truer sikkerheten har økt med 66 %. Fjoråret var det voldeligste året siden invasjonen og mer enn 1000 sivile afghanere ble bekrefta drept. Hverken begrunnelsene eller resultatene står seg etter ti år med krig.

Krigen i Afganistan har flere utviklingstrekk som ligner det som skjedde i Vietnamkrigen. På samme måte som amerikanernes prøvde å vietnamifisere Vietnamkrigen er Natos plan nå å overføre ansvaret for krigen på afghanerne. Sør-Vietnam tapte imidlertid krigen hurtig da USA trakk seg ut. Karzai-regimet vil falle like hurtig når Nato forlater Afghanistan.

Afghanistan har blitt ei hengemyr og det blir tydeligere for hver dag som går at problemene ikke har noen militær løsning. Nå er tida inne for å bidra med noe annet enn bomber. De norske politikerne må innse dette.

En studentmobilisering mot krigen kan gjøre en forskjell. Hovedpoenget er ikke å forbedre egen moral. For det første kan studenter påvirke politikerne. Unge har vært avgjørende som pressgruppe for fred fra 1968 til protestene mot Irakkrigen i 2003. For det andre har ungdom verden over stadig større tilgang på forskjellige medier. Det gjelder også i Afghanistan. Dette betyr at unge i Afghanistan har muligheten til å se andre måter å leve på, og protester fra norsk ungdom kan bety mye for oppbygginga av landet.

Rødt inviterer norske studenter til å ta stilling til krigen i Afghanistan. Vi håper at perspektiver og erfaringer rundt krigen som ikke stammer fra Forsvarsdepartementet kan bidra til å øke engasjementet hos norske studenter. Hvis debatten om norsk krigsdeltagelse etter hvert kan få like mye fokus som debatten rundt kongen og krigskorset tror vi også det vil tvinge fram en forandring.

Norge har et skrikende behov for studenter som tør å heve stemmen.

Afghanistanturen i media

Noen av oppslagene:
Vi trenger et nytt 1968 (Universitas 1.6.)
- Soldatane kjem i vegen (Klassekampen 23.5.)
Exit Afghanistan (faksimile) (Klassekampen 21.5.)
Feiret 17. mai i afghansk landsby (ANB 17.5.)
Rødt-leder til Afghanistan (NTB 8.5.)
Rødt til Afghanistan (faksimile) (Klassekampen 7.5.)