Til minne om Solveig Aamdal

Solveig Aamdal er død. Til tross for at mange visste at hun var syk, blei beskjeden møtt med forferdelse. Solveig, med 50 år som politisk aktivist, revolusjonær, venn, arbeiderske og menneske har satt spor i manges liv.

Solveig blei valgt til leder i AKP i 1992. Da hadde hun vært aktiv i Nei til EU i Nord-Trøndelag og i Verdal i et par år, - det var denne kampen hun brukte det meste av tida si på. Disse erfaringene og kunnskapen tok hun med seg som leder av AKP. Det var avgjørende for at hele AKP blei mobilisert til bygging av Nei til EU lokalt på sted etter sted, i en kritisk fase av kampen. Solveig var en dyktig strategisk og taktisk leder og satt også i rådet og i styret til Nei til EU. Det ble som kjent nei-resultat i folkeavstamninga den 28. november 1994.

Noen dager etter var Solveig raskt ute med advarsel mot å legge ned Nei til EU, noe lederne av nei-partiene ville. RV (som da var på Stortinget) ville selvsagt ikke. Solveig sa at ja-sida og EU ville prøve seg på omkamper og tilpasning, dessuten hadde vi EØS å kjempe imot, så Nei til EU trengtes fortsatt. Oppfordring: Alle lokale ledd i Nei til EU må vedta at organisasjonen må fortsette. Og den fortsatte. Uten innsatsen fra sånne som Solveig Aamdal, ville Norge vært medlem av EU i dag.

I Nord-Trøndelag har Solveig vært en krumtapp for Rødt (og tidligere RV og AKP) siden 1970-tallet. Hun var et lim som holdt RV- og AKP-organiseringa i gang. Hun har stått på 1. plass på RV-lister til fylkesting og kommunestyrer på 70-tallet og flere ganger på 80- og 90-tallet. Ei tøff og skolert dame ute i den politiske kampen. Ved valget i 2011 stod hun på 2. og 3. plass på listene, og var fortsatt med i valgkampen for Rødt, på tross av sjukdom.

Solveig var ellers bredt og godt orientert. Hun var sterk motstander av den vedvarende nedbygginga av norsk landbruk og forsvarte økt sjølberging. Hun jobba i videregående skole, og var opptatt av å forsvare en god, offentlig utdanning for alle.

Solveig hadde store helseproblemer og måtte tåle smerter, men gav likevel styrke til andre.

Hun var en uvanlig raus person som møtte folk med positive forventninger om at alle hadde noe å bidra med. Hun kunne snakke med alle. Det betydde ikke at hun unngikk diskusjoner, tvert imot, hun likte virkelig å diskutere. Hun tok på seg mange store jobber, men hun prøvde ikke å bli en annen enn den hun var, og det gir rom for forskjeller.

Det var alltid hyggelig når Solveig fortalte om barn og barnebarn, og nå er det også et oldebarn. Hun var så glad for å være sammen med dem, og delte gleden med oss.

Mange husker Solveig som fargerik, morsom og full av galgenhumor. Hun hadde mange bøker, og alle var sortert i hyllene etter fargenyanser. Hun sa at hun fant dem lettest slik. Hun strikka stadig pulsvanter med perler og selbuvotter i Gazas farger, som hun gav bort. På sommerleirene fant vi Solveig ute om natta på campingseng, hun likte å se på stjernehimmelen. Noen ganger så vi en person som svømte langt ute i sjøen. Solveig. - Det er noe av det mest fantastiske jeg veit, svarte hun glad, når vi engstelig lurte på om hun var veldig fornuftig …

Solveig organiserte seg som kommunist da hun var 15 år gammel, da var det på tide å bli aktiv. Dette fortsatte i nesten 50 år. Hun var leder av Nord-Trøndelag Nei til EU da hun døde. I valgkampen nå i høst, da hun stod på andreplass på kommunelista til Rødt i Verdal, hadde hun med seg en campingstol og satt og delte ut løpesedler og snakka med folk om politikk. Hun kjente jo alle.

Jeg kom helt nylig i snakk med ei gruppe unge mennesker som kjente Solveig fra da de var enda yngre. Ei av dem sa: "Hun stilte aldri spørsmålet om man skulle slåss mot urett, men hvordan. Jeg klarer ikke å forestille meg Solveig som en som på et eller annet tidspunkt skulle trekke inn årene og overlate kampen til andre. Hun var alltid med."

Nei, hun trakk aldri inn årene. Og hun vil alltid være med.

På vegne av Rødt.

Nytt angrep

Det er uansvarlig av regjeringa å konsekvensutrede en olje- og gassutvinning opp mot delelinja i Barentshavet. Både akutt ulykkesrisiko og klimapolitiske årsaker tilsier at områdene ikke bør åpnes opp for oljeselskapene.

Oljekapitalen i Norge og Russland fikk fullt gjennomslag for jakta på olje- og gassressursene i hele Barentshavet da delelinjeavtalen ble inngått 28. april 2010.

I stortingsmelding nummer sju (2011-12), som utenriksminister Jonas Gahr Støre la fram i Bodø 18. november 2011 blir dette ytterligere befestet ved at regjeringa nå setter i verk konsekvensutredning for olje- og gassutvinning helt inntil den nye grensa og nordover til 74 grader (på høyde med nordkysten av Bjørnøya).

Dette er midt i oppvekstområdet for en av de viktigste marine matressursene i verden. I tillegg er det langt inne i årlig drivisområde.

Stortingsmeldingen viser at regjeringa ser langt mer positivt på de mulighetene som smeltinga av havisen gir for helårlig sjøtransport og petroleumsvirksomhet, enn de negative virkningene klimaendringene får. Ikke minst står leveforholdene for urbefolkninga langs nordkysten av Russland og i deler av nordområdene i faresonen.

Regjeringa drøfter ikke de åpenbare negative betydningene smelting av tundraen har, både for utslipp av klimagasser, særlig metan, men også for store områder som kan ende opp som uframkommelig våtmark og bli ubeboelige.

Med stormen Berit som et nylig bevis på at klimaendringene medfører villere og våtere vær, er det særlig alvorlig at regjeringa gir full gass for at Barentshavet skal bli «europeisk energiregion» som de sier i stortingsmelding sju.

Skrevet sammen med Jens Ingvald Olsen, landsstyremedlem i Rødt.

Et privat helsevesen? Nei takk!

Fra 1.januar 2012 vil kommuner over hele landet ane konturene av hvilken økonomisk synkestein regjeringa har lagt rundt halsen deres. Da gjennomføres den største helsereformen i norsk historie, og en sentral del er at kommunene må betale for en del av pasientbehandlinga i spesialisthelsetjenesten.

Helsereformen, der samhandlingsreformen er den dominerende, er et økonomisk spill der kommunene og de fleste innbyggerne blir tapere, mens staten og private spesialister og -helseforetak blir vinnerne.

I regjeringas høringsnotatet ser vi at kommunene får for lite penger fra staten, og ikke minst at reformen vil øke privatiseringa i helsetjenesten.

Høringsnotatet foreslår at kommunene slipper å betale hvis pasienter sendes til til private avtalespesialister og til private opptreningsinstitusjoner, men må betale hvis de bruker offentlige - Ingen bør bli overrasket over at kommunene velger bort offentlige spesialister og institusjoner.

Denne bestemmelsen må fjernes!

Rødt er Norges fredsparti

De eneste som har tatt til våpen for å få gjennom meningene sine i Norge, kommer fra ytre høyre. Som VG skrev på lederplass (23/7) er det slik at «[d] en radikale høyresiden har stått for all terror på norsk jord».

Vi på venstresiden har derimot en fredelig tradisjon. Representanter fra norsk venstreside har stått i spissen for norsk fredsbevegelse i alle år, og Rødt er i dag landets fremste fredsparti.

Derfor er det merkelig å se i Dagsavisen (31/8) at KrFs 2.-kandidat i Oslo bruker valgkampen til å så tvil om at vi ønsker å benytte fredelige og demokratiske virkemidler. Som han selv siterer fra vårt program, vil vi arbeide for at den samfunnsendringen vi ønsker oss, skal skje fredelig, og med demokratiske midler.

At Lunde velger å sette «arbeide for» i hermetegn, får stå for hans egen regning. At han mener at formuleringen ikke er tydelig nok, forstår jeg ikke. Når jeg leser i KrFs program at «KRF arbeider for bedre tilgjengelighet, bedre samordning av rettigheter og økt brukermedvirkning for funksjonshemmede» oppfatter jeg ikke dette som utydelig. Mener Lunde at dette er åpent for å tolkes som at KRF ikke egentlig går inn for dette? Eller er hans kritikk mot Rødts program bare uttrykk for en generell motvilje mot Rødt?

På spørsmålet om vi vil forplikte oss til mer menneskeverd og demokrati, er svaret selvsagt. Rødt jobber for et sosialistisk folkestyre der flertallet styrer samfunnet. Vi går til valg på å gi de ansatte i offentlig sektor større innflytelse og å skape solidariske lokalsamfunn. Derfor har vi ikke noe problem med å synge med på strofene som siteres fra «Til Ungdommen».

Jeg har selv vært med og synge sangen flere ganger når jeg har besøkt Rød Ungdoms sommerleir. Vi synger også «Krig er forakt for liv. Fred er å skape». Rødt har gått konsekvent mot norsk krigsdeltakelse. KRF har hatt den statsministeren som har sendt Norge i flest kriger. Hvor ble det av menneskeverdet her?

Fornybar framtid

Det er bred enighet om at klimakrisen er vår tids største utfordring. Men løsningene begrenses til kvoter og regnskog. Oljetåka blinder norsk næringspolitikk. Oljeminister Ola Borten Moe (SP) har kommet med følgende uttalelse om den norske oljealderen: «Dette er ikke slutten. Det er ikke engang begynnelsen på slutten. Men det er kanskje slutten på begynnelsen». Realiteten er at funnet tilsvarer to års produksjon på norsk sokkel. Oljealderen går uunngåelig mot slutten. Rødt vil gi oljealderen aktiv dødshjelp og begynne omlegginga til en fornybar framtid.

Denne uken lanseres Rødts plan for ei fornybar framtid – Industripolitisk offensiv for å møte klimautfordringene. Her skisserer vi hvordan det er mulig å skape mer enn 50 000 nye og grønne arbeidsplasser, samtidig som vi kutter de norske utslipp med 40 % innenlands.

Norge har kompetanse på el-biler, solceller, vindmøller og mineralproduksjon. Nå kan kompetansen forsvinne. REC permitterer, Think er konkurs og Buddy vurderer å flytte produksjonen til utlandet. Samtidig får oljeindustrien refundert 78 prosent av letekostnadene sine. 44 oljeselskaper fikk i 2009 penger fra staten framfor å betale skatt, til sammen fikk bransjen mer enn 9 milliarder skattekroner. Disse særfordelene må opphøre og en ny, grønn næringspolitikk må på plass.

I planen skisserer vi hva som må gjøres for å bygge landet på nytt, på en måte som tar hensyn til arbeidsplasser og miljøets bæreevne. Dette er for viktig til å overlates til markedet. De følgende 5 punktene vil bidra til en grønn og trygg framtid i Norge:

1. Nasjonal plan for utfasing av oljeproduksjonen.
Den viktigste årsaken til klimakrisa er forbrenning av fossile energikilder. Det er nødvendig med en kontrollert nedtrapping av oljeproduksjonen der oljearbeidernes kunnskap blir brukt for å bygge det fornybare Norge. Olje og gass er viktige råvarer i blant annet plastproduksjon. Derfor må vi slutte å brenne opp olje og gass slik at også framtidige generasjoner får glede av denne ressursen.

2. Bruk norsk krafta på grønne arbeidsplasser – stans eksporten
Norsk kraftkrevende industri er verdens grønneste, men har problemer. Rødt jobber for et nytt kraftregime der det stilles krav til grønn teknologi og produksjon i bytte mot forutsigbare og rimelige priser for den kraftkrevende industrien. Strømeksport fører til import av europeiske kraftpriser. Ren og rimelig strøm er et norsk konkurransefortrinn, men om vi skal bruke det er et politisk valg.

3. Offentlig satsing på grønn teknologi
Stat og kommune må ha fokus på miljø når offentlig tjenesteyting og bygningsmasse planlegges. Det betyr blant annet at den kommunale bilparken bør gå på elektrisitet og biometangass, og solfangere og solceller bør finnes på kommunale tak. Store offentlige innkjøp vil styrke den grønne industrien.

4. Den mest miljøvennlige energien er den vi ikke bruker.
All energibruk har miljøkostnader. Det er klimagassutslipp involvert i produksjon av både vindmøller og solceller, og utbygging av nye kraftlinjer betyr inngrep i sårbar natur. Derfor bør vi prioritere smartere energibruk foran ekstra energi.

5. Det skal være lett å velge grønt
Rødt mener det er de folkevalgtes ansvar å legge til rette for at alle skal kunne velge miljøvennlig. Derfor jobber vi for økte tilskudd til enøk slik at ikke lommeboka avgjør om du kan etterisolere eller kjøpe varmepumpe. Vi jobber for bedre og billigere kollektivtransport. Vi jobber for økte garantitider på varer, slik at de ikke stadig må byttes ut. Vi ønsker også strengere krav til private utbyggere om bruk av energisparende løsninger og bruk av fornybare energikilder.

Tiltakene presentert i Rødts plan for en fornybar framtid viser hvordan vi i dag kan begynne å jobbe for å løse klimakrisa. Men dette er ikke slutten. Det er ikke engang begynnelsen på slutten. For klimakrisa kan ikke fullt ut løses innenfor rammene av dagens økonomiske system. Det baserer seg på ideen om ubegrenset økonomisk vekst på en jordklode med begrensede ressurser. Det er på tide å la naturens tålegrenser og menneskenes behov setter rammene for vekst.

Skrevet sammen med Elin Volder Rutle, leder for Rødts klima og næringspolitiske utvalg.

Krig er forakt for liv

Demokrati, samhold og solidaritet er verdier det norske folk slår ring om. Vi må møte hat med kjærlighet. Det gjør vi best gjennom å skape solidariske lokalsamfunn, ikke gjennom krigføring.

Da de norske soldatene kom tilbake fra Libya ble de møtt av forsvarsminister Grete Faremo. Faremo trakk paralleller mellom Norges reaksjon på hendelsen 22. juli og norsk krigsdeltakelse, og uttalte: «Mer demokrati, mer åpenhet og engasjement. Mange hundre tusen mennesker gikk ut i gatene sist uke. (...) Da dere reiste ut for å beskytte sivilbefolkningen i Libya var det med de samme verdiene og den samme grunnholdningen i bagasjen.»

Én ting er at forsvarsministeren bedriver krigshissing i en periode hvor de politiske partiene har inngått en borgfred. Det er umusikalsk, men det største problemet med forsvarsministerens påstand er at den ikke stemmer.

De siste ukene har vi møtt hat med kjærlighet. Vi har gått i gatene for å forsvare og styrke det beste med Norge; Demokrati, samhold og solidaritet. Vi har sunget Til Ungdommen: «Stilt går granatenes glidende bånd. Stans deres drift mot død, stans dem med ånd! Krig er forakt for liv. Fred er å skape. Kast dine krefter inn: døden skal tape!»

Dette står i grell kontrast til krigsdeltakelsen i Libya. Bombekrigen har blokkert fredsforhandlingsinitiativer fra Afrika-unionen og FNs generalsekretær Ban Ki-moon. Den har ført landet inn i en borgerkrig som kan bli langvarig, og som vil gå hardt utover sivile. I motsetning til Faremo mener Rødt at vi ikke skaper demokrati eller solidaritet ved å delta i Natos krigsoperasjoner.

Vi har sett hvordan ett menneskes hat kan ramme utallige lokalsamfunn. Rødt mener derfor at lokalsamfunnene bør spille en nøkkelrolle i arbeidet for å skape det åpne og tolerante samfunnet vi ønsker oss. Et ferskt eksempel til inspirasjon: Rødt-ordfører Knut Henning Thygesen er én av ni ordførere som nå deltar på Flyktninghjelpens nye initiativ om å sende minst en krone per innbygger i kommunen til Afrikas horn.

Rødt vil skape solidaritetskommuner over hele landet. Vi trenger kommuner som tar imot mennesker på flukt på en god måte, satser på inkludering og ikke er redd for å ta tak i de store spørsmålene. Vi bør la asylsøkere få arbeidstillatelse og fylle tiden sin på asylmottak med innhold. Vi kan innføre gratis kjernetid i barnehagen, sosial boligbygging og satse på språk gjennom norskkurs og morsmålsundervisning. Vi må tørre å tenke stort, også i kommunepolitikken: Norge er en del av verden, vi kan boikotte Israel på kommunalt nivå og inngå vennskapssamarbeid med palestinske områder eller andre lokalsamfunn i sør.

Mange hundre tusen mennesker gikk ut i gatene sist uke i støtte og omsorg for ofrene og deres pårørende. Vi må bruke de samme verdiene til å skape solidariske lokalsamfunn. Da er det svært upassende at forsvarsministeren bruker samholdet vi har sett de siste ukene til å legitimere bombing og militær inngripen i Libya. Grete Faremo skylder alle som har gått i gatene, sunget Til Ungdommen og lagt ned roser, en unnskyldning.

Før vi går videre

Veien tilbake til det normale bør bli veien fram mot noe nytt.

I skrivende stund er det litt over én uke siden en terrorist utløste en bombe i regjeringskvartalet. Kort tid etter fikk jeg følgende melding på Facebook-chat: «Ring meg, viktig. Terror på Utøya.» Det var fra ei livredd mamma. Noen timer etter dette igjen begynte vi gradvis å forstå dimensjonene av marerittet som hadde utspilt seg på Utøya og i Oslo.

En tragedie uten sidestykke har rammet Norge. En aksjon ment å påvirke norsk politikk gjennom vold og terror har rammet lokalsamfunn over hele landet. Dette er ikke tiden for polemisk partipolitisk debatt, men vi bør etter mitt syn trekke noen konklusjoner før vi går videre. Veien tilbake til hverdagen er en viktig del av det å håndtere sorg. Alt bør ikke bli som før.

Det som har skjedd var ikke bare en gal manns verk, uten mål og mening. Dette var et politisk massemord. Blogger Heidi Nordby Lunde har skrevet at «Noen snakker om meningsløs vold. Det finnes ingenting som heter meningsløs vold. Ethvert slag, ethvert anslag, er fylt med mening. Det er nettopp derfor de som er utsatt for vold kjenner det i kroppen lenge etter at sårene er helet og merkene er borte.» Den ekstreme volden vi var vitne til 22. juli var kalkulert og planlagt ned til minste detalj, og det var en ideologisk begrunnelse for terrorhandlingene.

Handlingene var ekstreme, men overbevisningen som ligger til grunn er ikke helt uvanlig. Gjerningsmannens tankegods er høyst levende i Norge, og i verden forøvrig. Jacques Coutela fra franske Front National har kalt Breivik et ikon og «Vestens viktigste forsvarer». Mario Borghezio fra italienske Lega Nord har uttalt at Breiviks idéer er «helt glimrende». Sverigedemokraten Erik Hellsborn skriver på sin blogg at han ikke er flau over å støtte Anders Behring Breiviks målsettinger. Slike reaksjoner vitner om en politisk strømning som truer mangfoldet, toleransen og likhetstanken som kjennetegner det norske demokratiet. Alt kan ikke bli som før.

Økonomen Ali Esbati fra Manifest Analyse var på Utøya og opplevde selv helvetet. Han har i etterkant sagt at «Når en gal muslim har utført terrorisme, kalles han først og fremst muslim. Når en gal kristen gjør det, kalles han først og fremst gal.» Sitatet beskriver et samfunnsproblem som vi nå må ta tak i. Muslimer framstilles negativt og som en ensartet gruppe. Dette får også høyst merkbare konsekvenser; i timene etter bombeangrepet i Oslo, før vi visste hvem gjerningsmannen var, ble muslimer trakassert på åpen gate i Oslo.

Flere tar nå til orde for en åpnere debatt. Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund vil at pressen skal gi mer plass til ytterliggående meninger. Premisset er imidlertid litt underlig. Er det slik at innvandringskritiske stemmer og ytterliggående meninger ikke har sluppet til i innvandringsdebatten? Synes ikke personer som Hege Storhaug, Ole Jørgen Anfindsen og Hallgrim Berg i samfunnsdebatten? Tvert imot er det slik at de innvandringskritiske stemmene dominerer innvandringsdebatten. De har sluppet til med nesten hva det skulle være – tilnærmet uimotsagt. Her må også venstresida ta selvkritikk. Vi har vært for unnvikende. En del har nok tenkt at det ikke nytter å ta opp kampen mot den gjentatte muslimhetsen og det monomane islamfokuset i mediene.

Hvilke stemmer mangler i innvandringsdebatten? De som ønsker mer innvandringskritikk, bør utfordres konkret på hva de mener. La meg nevne to eksempler fra den virkelige verden. Pamela Geller er en av USAs mest kjente islamfiendtlige aktivister og leder organisasjonen Stop Islamization of America, som er omtalt i rosende ordelag i Breiviks såkalt manifest. På bloggen sin Atlas Shrugs skriver hun: «De jihad-elskende mediene fortalte oss aldri hva slags antisemittistiske leker de lekte på den øya. Utøya er en kommunist-/sosialistlekeplass og de hadde en tydelig pro-islamsk agenda.» Den profilerte politiske kommentatoren Glenn Beck har sammenlignet AUF med Hitlerjugend. Er dette friske innspill som trengs i norsk innvandringsdebatt? Er det et problem hvis slike synspunkter ikke får slippe til i Aftenpostens spalter?

Massemorderens virkelighetsfjerne verdensbilde har oppstått i et debattklima der grensene for hva man tillater av hatefulle og stigmatiserende påstander, stadig flyttes. På nittitallet var ekstremhøyre forbundet med barberte skaller og balltrær. I dag har høyreekstremistene iført seg dress og slips. De har skiftet fiendebilde, fra jøder til muslimer. Det gjør ikke ideene deres mindre farlige.

Den videre debatten framover bør dreies i en annen retning. Det handler ikke om sensur, men tvert i mot om å skape en mer inkluderende debatt. Det gjør vi ikke ved å framholde egenverdien i stigmatiserende utsagn som kan sies å være på kant med straffelovens paragraf 135a, også kjent som rasismeparagrafen.

De siste årene har fremmedfrykten stått i veien for en virkelighetsorientert og nødvendig inkluderingsdebatt. Nå øyner vi muligheten for en reell debatt om inkludering, uten ensidig fokus på islam og hijab. Forhåpentligvis klarer vi å skape en debatt om arbeid, utdanning og utjevning av økende forskjeller – forhold som er langt mindre sensasjonelle, men desto viktigere for vellykket inkludering.

Når vi nå skal gå videre er det aller viktigste å holde fast ved samfunnets reaksjon på terrorhandlingene, med krav om mer demokrati og mer samhold. Dette er helt avgjørende for å skape et nytt samfunnsklima. Det vil være den beste måten å hedre minnet til de omkomne. Vi har sett hvordan enkeltmenneskers hat kan ramme et helt samfunn. Nå har vi alle et ansvar for å skape det åpne og tolerante samfunnet vi ønsker oss. Alt skal ikke bli som før.

Ungdomspartilederne formulerte det slik i en felles kronikk i Aftenposten. «Det er noen som sier at samfunnet må komme tilbake til der det var. Det kommer ikke til å skje. Det kan aldri være et mål å gå tilbake til der vi var, for det innebærer at vi glemmer det som har skjedd. Gjerningsmannens mål var å skape et kaldt og ensrettet Norge, fritt for muslimer. Det skal vi ikke glemme, men svare på ved å skape et Norge som er varmere og mer inkluderende.»

Det lover godt at generasjonen som representerer framtida har dette som en felles plattform. Vi skal vise terroristen at de ideene han står for vil tape ved å skape et mer inkluderende, rausere, og mer demokratisk land.

Det som fulgte av en unntakstilstand må vise vei for utviklinga videre.