Et likestilt arbeidsliv?

Den internasjonale kvinnedagen 8. mars er hundre år. Dette jubileet markerer hundre år med beinhard kamp for rettigheter som burde vært sjølsagte.

I dagens Norge er det rart å tenke på at damer ikke fikk stemme ved valg før i 1913. Eller at retten til å bestemme over sin egen kropp og til å ta abort ikke kom før i 1978. Fortsatt ser vi merkelige og urettferdige forskjeller mellom mann og kvinne. I det nylig avholdte VM på ski blei nok en gang damene utestengt fra Holmenkollbakken og måtte ta til takke med den mindre Midtstubakken. Forstå det den som kan.

Vi skal være stolte av de seirene kvinnebevegelsen har oppnådd. En stor del av den norske velferdsstaten er et resultat av at damer har knytta nevene og organisert seg for sine krav. Men det er langt igjen før vi kan snakke om reell likestilling mellom mann og kvinne. Etter at flere kvinner begynte å jobbe og den norske arbeiderklassen ble mer og mer kvinnelig utover søttitallet, har arbeidslivspørsmål blitt stadig viktigere i kvinnekampen. Damer tjener fortsatt vesentlig dårligere enn menn. For hver hundrelapp menn tjener, sitter damene i snitt igjen med 85 kroner. Selv om forrige lønnsoppgjør førte med seg noen viktige seire har det store likelønnsløftet uteblitt. Arbeidslivet er organisert på mannfolkas premisser. Mange kvinner jobber ufrivillig deltid. De får ei lønn som ikke er til å leve av, de opplever problemer med å få lån og får minimalt med pensjonspoeng. Rødt mener deltidsansatte skal ha fortrinnsrett når nye stillinger skal besettes. Det er på høy tid å lovfeste retten til heltid.

Et annet viktig tiltak for et likestilt arbeidsliv er arbeidstidsforkorting. Forsøk med sekstimers arbeidsdag har vist at ordninga kan bidra til å utsette pensjonsalderen, og har positive virkninger for trivsel og helse. Likevel har regjeringa siden i fjor valgt å ikke gjennomføre flere forsøk. Sekstimersdagen er altså parkert på nasjonalt nivå. Rødt skal jobbe for å få i gang forsøk med sekstimersdag i alle kommunene og fylkene hvor vi er representert, og selvfølgelig med full lønnskompensasjon. Slik skal vi samle flere erfaringer lokalt og gjøre det mulig å tilby heltidsarbeid for flere, spesielt kvinner. En arbeidstidsforkorting vil gjøre det enklere for flere å jobbe hele dager, og kan også gi plass til flere i arbeidslivet. Vi regner med å finne mange gode allierte både i og utafor de folkevalgte forsamlingene. Startdatoen for initiativet er naturligvis kvinnedagen, 8. mars.

Sekstimersdagen – den neste store velferdsreformen

I verdens mest likestilte land er arbeidsliv og lønninger fortsatt preget av urettferdige forskjeller mellom kjønna. Med sekstimers normalarbeidsdag kan vi bygge et likestilt og inkluderende arbeidsliv. Vi trenger politisk handlekraft.

Selv om likestillinga har nådd langt i Norge, vil en finne oppsiktsvekkende tall dersom en gransker kjønnenes ulike posisjoner i arbeidslivet. Det mest iøynefallende er de store forskjellene i lønnsinntekt mellom kvinner og menn. For hver hundrelapp en norsk mann tjener, sitter kvinnene igjen med 85 kroner, i følge tall fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn har ligget stabilt på om lag 15 prosent i flere tiår. De siste årene har likelønn vært et tema i både stortingsmeldinger, festtaler og tariffoppgjør, uten at det er mulig å spore vesentlige forbedringer. Fjorårets “historiske likelønnspott” endte som et flatt tillegg til alle og har ikke gitt synlige utslag på lønnsstatistikken. Hovedårsaken til at en ikke klarer å heve kvinnelønna, er at en ikke har tatt konsekvensen av at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn følger av et kjønnsdelt arbeidsliv.

Det er et velkjent faktum at lønnsnivået i kvinnedominerte yrker er lavere enn i mannsdominerte yrker, men hovedårsaken til den store lønnsforskjellen mellom menn og kvinner er også nært knytta til arbeidstid. 74% av norske kvinner er yrkesaktive, og av disse arbeider 41% deltid. Svært mange jobber ufrivillig deltid fordi de ikke får en større stillingsbrøk. Andre makter rett og slett ikke å jobbe heltid ved siden av barnepass, husarbeid og alt annet ulønna arbeid som forventes av kvinner. Norsk arbeidsliv er tilpassa et familieliv der kvinnens jobb tradisjonelt har vært i hjemmet. Mange kvinner i deltidsstillinger arbeider allerede rundt seks timer om dagen. Dermed legger jobben beslag på alle ukas dager, og en har ikke mulighet til å ta en jobb til for å oppnå full lønn. Sekstimers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon ville gitt de deltidsarbeidende kvinnene en lønn de kunne leve av og mulighet til økonomisk sjølstendighet.

I Soria Moria II-erklæringa var de rødgrønne regjeringspartiene enige om å arbeide for forsøk med arbeidstidsforkorting. Regjeringa satte i gang et forsøk for seniorer i Vegvesenet, Skatteetaten, Fylkesmannsembetet og prester i bispedømmene, men resultatene levde ikke opp til Fornyingsminister Rigmor Aasruds ønske om utsatt pensjonsalder. Dermed har statsråden beslutta å ikke gjennomføre flere forsøk og parkert regjeringas allerede beskjedne satsing på arbeidstidsreduksjon. I tidligere forsøk har målet vært lavere sjukefravær. Slike kriterier er imidlertid dårlige mål på om sekstimersdag fungerer positivt eller ikke. I mange tilfeller er det helt naturlig at sjukefraværet går opp, fordi mange som ikke har helse til å jobbe heltid i dag, vil kunne delta for fullt i et arbeidsliv med sekstimers normalarbeidsdag.

Regjeringas linje i forhold til arbeidstidsreduksjon gir anledning til å stille spørsmål om den i det hele tatt forstår bakgrunnen for kvinnebevegelsen og fagbevegelsens krav om en slik reform. En typisk kvinnedominert arbeidsplass der forsøk med sekstimersdag virkelig kunne utgjort en viktig forskjell, finner en for eksempel i omsorgssektoren. Her jobber en overvekt av kvinner i fysisk tunge yrker til ukurante tider. Sektoren er preget av lav lønn, høyt sjukefravær og mye belastningsskader. Sliterne i omsorgssektoren utgjør bærebjelken i den norske velferdsstaten og får dårlig lønn og vond rygg til takk. Norge har gjort seg avhengige av lavtlønnede kvinner i tunge jobber. Det er paradoksalt at en regjering som stadig uttrykker bekymring for hvordan vi skal ta vare på de stadig flere eldre, viser forbløffende liten vilje til å bedre arbeidsvilkårene i omsorgssektoren, for eksempel gjennom arbeidstidsreduksjon. En styrket satsing på velferd og omsorg krever også satsing på dem som utfører velferdstjenestene.

En interessant observasjon rundt sekstimersdagen er at de fremste solskinnshistoriene kommer fra privat sektor. Samtlige private bedrifter som har hatt forsøk med sekstimersdag har valgt å beholde ordninga. Tines sentrallager på Heimdal er kanskje det mest kjente eksempelet. Der økte produktiviteten med 30 prosent etter at de innførte sekstimersdag. I tillegg forteller de ansatte om mer overskudd, økt trivsel og framfor alt de mange positive sidene ved mer fritid. Et liknende eksempel finner vi hos Minera på Oppdal, der både ledelsen og de ansatte var så fornøyd med resultatene av forsøket med sekstimersdag at ordninga etter hvert også ble innført ved Mineras avdeling i Otta.

Har vi råd? Før Norge fikk åttetimers normalarbeidsdag for nesten 90 år siden, hevda høyresida og bedriftseierne at norsk økonomi ville bryte sammen hvis en lovfesta åttetimersdagen. Det skjedde ikke. Åttetimersdagen kom gradvis, først i enkelte virksomheter, deretter i tariffavtaler bransjevis og til slutt som lov. I dag hevder de samme kreftene at norsk økonomi ikke vil tåle en reduksjon i normalarbeidsdagen til seks timer med full lønnskompensasjon. Men i følge Statistisk Sentralbyrås økonomer er det fullt mulig med en slik reform uten for store belastninger på økonomien. I 2008 laget SSB en utregning av hva det ville koste å innføre sekstimers normalarbeidsdag. Undersøkelsen viser at sekstimersdag fra 2020 vil redusere brutto nasjonalprodukt i 2050 med rundt 5-10 prosent. Men da hører det med til regnestykket at en forventer at BNP vil være dobbelt så stort som i dag innen 2050. Med sekstimersdag vil den økonomiske veksten likevel være 111 prosent høyere i 2050 enn i 2009. Det er med andre ord ingenting som tyder på at norsk økonomi ikke tåler en slik reform.

Rødt vil arbeide for forsøk med sekstimersdag i alle landets kommuner og fylker. På denne måten vil vi bane vei for det som bør bli den neste store velferdsreformen. Spørsmålet om sekstimersdagen handler om vi vil prioritere velstand eller velferd. Det handler om trivsel, helse, og om vår dyrebare fritid. Det handler om å utvikle reell økonomisk likestilling. Det handler om å skape et inkluderende arbeidsliv.

I streik for fellesskapet

Kampen for tariffavtale er noe vi leser om i historiebøkene. Det er sånt som fører tankene tilbake til den tida da en måtte stå aleine med lua i handa overfor en mektig arbeidsgiver for å tigge om lønn. Siden november har nitten arbeidere ved arbeistøybedriften Bekken & Strøm på Gjøvik vært i streik. De står overfor en bedriftsledelse som nekter sine ansatte tariffavtale i 2011. Sånn kan vi ikke ha det.

Det er viktig å merke seg det store engasjementet rundt streiken på Bekken & Strøm. Støttemarkeringa 13. januar viste kraft og solidaritet. Det var en spesiell følelse å være til stede i den store menneskemengden og være en liten del av noe stort. Fagforeningsfanene, 58 stykker, vitner om en sterk fagbevegelse som står samla bak de streikende på Gjøvik.

De ansatte på Rockefeller, Sentrum Scene og John Dee, som tidligere i høst fikk gjennomslag i sin streik for tariffavtale, har donert resten av streikekassa til de streikende på Bekken & Strøm. Transportarbeiderne har planlagt sympatiaksjoner. Handel og kontor samarbeider med fagforeninger i Kina for å stanse leveranser til Bekken & Strøm derfra. I fjor mista Bekken & Strøm en kontrakt med entreprenørselskapet Veidekke verdt 60 millioner kroner fordi bedriften ikke vil inngå tariffavtale. Veidekke fulgte ILO-konvensjon nr. 94 som forlanger at leverandører følger gjeldende tariffavtaler. Dette er eksempler til etterfølgelse. Mange kommuner handler arbeidstøy fra Bekken & Strøm. De bør være seg sitt ansvar bevisst og stanse alle bestillinger til tariffavtalen er undertegnet.

Ordna lønns- og arbeidsforhold og skikkelige avtaler mellom arbeidsgivere og arbeidstakere er en viktig grunnstein i den norske velferdsstaten. Det er viktig å huske at det er arbeidsfolk som har kjempa fram og skapt den norske velferden, ikke bedriftseiere som Sven Georg Strøm. I intervjuet med streikende Karin Løkke i denne utgaven av Rødt Nytt kan du lese om hvordan hun frykter at rettigheter og goder generasjoner av arbeidsfolk har kjempa fram står i fare for å gå tapt. Det skal vi ikke la skje. I Rødt skal vi gjøre vårt for at retten til tariffavtale blir noe sjølsagt i framtida.

Forsvar for sykelønna

De herskendes tanker er at arbeiderklassen skal holde seg på jobb, uansett om helsa protesterer, og ikke belaste samfunnet med å ta imot sykepenger og uføretrygd.

Ivar Sønbø Kristiansen går inn for kutt i sykelønnsordningen. Det visste vi fra før. Nå har han skrevet kronikk i Dagsavisen med overskriften «Hvem tør tenke nytt?». Kronikken oppsummerer argumentene som høyresida og reaksjonære arbeidsgivere alltid har brukt mot sykelønnsordningen. Det eneste nye i kronikken er at Kristiansen døper om sykelønnskutt til «Egenandel på sykepenger».

Jeg blir både sint og oppgitt av å lese Kristiansen. Oppgitt fordi det er helt utrolig at en som forsker på arbeidsliv har så lite kontakt med virkeligheten i det samme arbeidslivet. Han avviser at det har skjedd en brutalisering, og begrunner det blant annet med at «omfattende (arbeidsmiljø-) tiltak er gjennomført».

Har forskeren hørt om renholdsbransjen? Om alle bedrifter som tidligere hadde renhold i egen regi, men som nå kjøper det inn fra mer eller mindre seriøse byråer, ofte til halvdelen av det det kostet å vaske sjøl. Har forskeren hørt om mennesker uten arbeidstillatelse som vasker i nattens mulm og mørke? Har forskeren hørt om hotellene? Der tidspress og arbeidspress har økt så kraftig at bransjen snart produserer like mange helseplager som overnattingsdøgn! Boka «En såkalt drittjobb» anbefales. Har forskeren hørt om at tidsfrister i byggebransjen har blitt vesentlig kortere de siste 15 åra? Og helsesektoren, der Kristiansen har vært med i Almlidutvalget som har utredet sykefraværet. Fra høstens nyheter har jeg fått med meg at Oslo Universitetssykehus vil satse på økt bruk av ufrivillig deltid for å oppfylle de økonomiske kravene, mens en bydel i Oslo kutter tida som skal brukes for praktisk bistand med middag hos eldre fra 15 minutter til 10 minutter. For meg høres dette ut som brutalisering.

Kristiansen tar opp utstøting fra arbeidslivet og sier at ingen har kunnet angi en klar definisjon av hva det er. Du skal få en av meg: «Utstøting er når arbeidsgiveren lar være å organisere og tilrettelegge arbeidet under hensyn til den enkelte arbeidstakers arbeidsevne, kyndighet, alder og øvrige forutsetninger, og resultatet blir at arbeidstakeren slutter eller blir langtidssykmeldt». Mer sint blir jeg når Kristiansen bagatelliserer virkningen av det gode arbeidsmiljøarbeidet som fagbevegelsen, verneombud og mange bedriftsledere har gjort de siste 20 åra. Han skriver «Det er ingen tvil om at enkeltprosjekter kan ha effekt for en periode, men tatt i betraktning at arbeidsfraværet er økende, er det liten grunn til å tro at tiltakene samlet sett har varig effekt. Tvert imot kan det tenkes at en del tiltak virker mot sin hensikt.»

Dette er et ufint sleivspark. Jeg kjenner flere tillitsvalgte som har stått på over mange år, motivert sykmeldte kolleger til å prøve seg i jobb på nytt, og fått til tilrettelegging i god forståelse med arbeidsgiver. Uten denne innsatsen fra hundrevis av gode kolleger (og ledere) hadde mange tusen gode arbeidsfolk havnet utafor arbeidslivet, helt unødvendig. Min påstand er at godt arbeidsmiljøarbeid har demma opp for en mye sterkere økning av sykefraværet. At Kristiansen ikke finner dette i statistikkene sine er hans problem. Hvor mye ville fraværet økt om vi hadde satt en tjukk strek over alt arbeidsmiljøarbeid som har vært drevet de siste 40 åra? Finner du tallet for det, Kristiansen?

Kampen for å forsvare sykelønnsordningen rykker nærmere. Den kan komme i 2013, kanskje før. Mange argumenter i debatten om uføretrygden viser at presset mot sykelønnsordningen kommer til å øke. De herskendes tanker er at arbeiderklassen skal holde seg på jobb, uansett om helsa protesterer, og ikke belaste samfunnet med å ta imot sykepenger og uføretrygd. Rødt vil bruke enhver anledning til å slå tilbake påstanden om at sykefraværet er begynnelsen på ei krise. Vi er mot at syke skremmes tilbake på jobb, og vi er for at arbeidslivet forandres slik at færre behøver å være borte fra jobb. Vi ønsker fagbevegelsen lykke til i forsvaret av sykelønnsordningen.

Vi trenger en ny Lund-kommisjon

TV2s opprulling av hemmelig amerikansk overvåking på norsk jord og medieoppslagene i etterkant viser at USA har krenket norsk suverenitet. Informasjonen som har framkommet så langt tilsier at omfattende opplysninger om et ukjent antall personer har blitt registrert i det amerikanske overvåkingsregisteret SIMAS.

Tidligere politifolk og tidligere forsvarsansatte har hjulpet USA-ambassaden med å innhente opplysninger, bl.a. gjennom regulær overvåking på gatene i Oslo, slik som Gunnar Tveits fotografering av deltakere i en lovlig tamilsk demonstrasjon i april 2009. Politikilder forteller også til Aftenposten at noen av de norske ambassadeansatte har fått hentet ut personopplysninger fra STRASAK, politiets straffesaksregister.

Omfanget er foreløpig ukjent. Noe av dette er trolig grove brudd bl.a. på straffelovens § 91 A og på personopplysningsloven. Det er, mildt sagt, illevarslende at den første kommentaren fra stabssjef Johan Fredriksen i Oslo politidistrikt var at ”slik denne virksomheten har blitt oppfattet av oss og slik de har framstått, så rammes ikke det av norske lover” (Nettavisen 3.11.) Enda alvorligere er det at statsadvokat Jørn Maurud på opprullingas tredje dag ikke hadde gjort annet enn å be justisministeren om å oversende de rapportene han hadde bestilt fra PST og Politidirektoratet. ”Vi har ikke tatt noen andre skritt, og har ikke planlagt å ta andre nå,” sa statsadvokat Maurud til Klassekampen tidlig på fredag ettermiddag.

På Dagsrevyen samme kveld fortalte statsadvokat Maurud at riksadvokat Tor-Aksel-Busch hadde gitt han muntlig ordre om å starte etterforsking. Ordren ble gitt etter at Rødt tidligere samme dag hadde overlevert Riksadvokaten en anmeldelse av personene i den hemmelige overvåkningsgruppa.

Jeg er enig med forsker Tore Bjørgo ved Politihøgskolen som har uttalt at ”det synes åpenbart at PST har visst om dette.” Dette tyder på at ukulturen fra den gamle POT-perioden lever videre i PST og i deler av Oslo politidistrikt, men i en enda verre form. Nå har USA helt direkte hånda på rattet i overvåkningen av personer som befinner seg i Norge. Når USA kan drive med dette i ti år uten å bli stanset, kan det ikke kalles annet enn en grov krenkelse av norsk suverenitet.

Liknende forhold er også avdekket i Sverige. Professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Göteborg, Dennis Töllborg påpeker at det finnes en logikk i det USA gjør. ”Problemet er bare at det ikke er tillatt”, påpeker professoren som sier til nyhetsbyrået TT at det kan dreie seg om spionasje hvis amerikanerne har overvåket svensker utenfor ambassadeområdet.

– Hvis man selger ut svenske statsborgere til en utenlandsk makt er det forræderi, på grensen til statskupp, mener professor Tøllborg. En tidligere ambassadeansatt har også uttalt til svensk TV4 at ”alt kunne være av verdi. Alt fra hudfarge, klær, hårfarge, hårlengde, hårtype, alder, og hva slags språk de snakket. Alt mulig.” Fordi USA følger samme opplegg i mange land, må det avklares om de har oppført seg slik i Norge også.

Etterforskninga må drives seriøst. Påtaleansvaret bør flyttes til en habil statsadvokat, som ikke har satt seg selv til side ved å bagatellisere den ulovlige overvåkningen.

Det er åpenbart at toppledelsen i PST må skiftes ut eller permitteres inntil videre, etter redegjørelsene fra justisminister Storberget 17.11.10, PST har vært informert og har ikke undersøkt hva som har blitt overvåket, og heller ikke informert øverste politisk ledelse om overvåkingen

Skal vi få en skikkelig opprydding i norsk sikkerhetspolitis arbeid og deres forhold til det øvrige politiet, trengs det en seriøs og uavhengig gransking. Mye kan legges opp etter modell av Lund-kommisjonen. Siden det denne gangen gjelder å få klarlagt omfanget av en fremmed makts mulige krenkelse av norsk suverenitet, må en ny kommisjon arbeide fritt. En slik kommisjon må ikke pålegges de begrensingene som Stortinget påla Lundkommisjonen, der kommisjonen måtte ”legge vekt på at et nært og fortrolig samarbeid med utenlandske hemmelige tjenester ikke blir skadelidende.” [Innst. S. nr. 60 (1993-94)]

Ut fra prinsippet om å skille utøvende, lovgivende og dømmende myndighet, bør en slik kommisjon ikke bare granske hvilke lov- og regelbrudd som har forekommet. Den bør også gi sakkyndige anbefalinger til Stortinget om hvordan det framtidige PST skal arbeide og om de lovendringer som trengs. Særlig viktig er det å lovfeste hvordan tidligere politi- og forsvarsansatte skal forholde seg til nye arbeidsforhold etter endt tjeneste. Det er alvorlig når en rekke toppfolk har hoppet rett fra norske overvåkingsorganer og over i etterretningsarbeid for et fremmed land, og det uten at norske myndigheter har stilt spørsmålstegn ved det.