onsdag 29. juni 2011

Det røde rommet

























Rødt er mer enn et protestparti. Vi er resultatorienterte – og har en plan for å vokse.

Da den rødgrønne regjeringen ble dannet var det en utbredt oppfatning av at det ville oppstå et «rom til venstre» for regjeringen. Mange lurer på hvorfor Rødt ikke fyller dette «rommet til venstre». Svaret på det er at det ikke automatisk finnes noe rom til venstre. Vi kan ikke basere vår eksistens på fraværet av andre partiers krigsmotstand og systemkritikk. Vi må selv skape et rom for Rødt. Derfor blir jobben for Rødt at vi må bli enda tydeligere på viktige saker som engasjerer folk, og hvor mange deler Rødts standpunkt.

I NRKs omfattende valgomat «Test din stemme» i 2005, basert på testdeltakernes politiske standpunkter, endte Rødt med 14 % oppslutning. Det var ikke like mange som stemte på oss selve valgdagen.

Rødt vil ta tak i følgende utfordringer:

Mange har fastgrodde oppfatninger som står i veien for å skape et korrekt bilde av dagens Rødt. Vi skal formulere de gode budskapene om viktige saker for Rødt, og slå hull på feilaktige myter om partiet. Vi må sørge for at alle de Rødt-politikerne som får flest slengere i kommuner landet over ikke bare oppfattes som flinke enkeltpersoner. De har blitt spilt gode av hele partiet, politikken og våre metoder.

Rødt har ikke vært flinke nok til å prioritere. Dette har ført til at våre viktigste saker og budskap ikke har kommet tydelig nok fram. Dette jobber vi med.

Rødt er ikke synlig nok i rikspolitikken. Vi må jobbe hardere for å synes som nasjonalt parti.

Disse problemene arbeider vi målretta med å løse, både langsiktig gjennom en strategiprosess og kortsiktig i årets valgkamparbeid.

Vårt mål er at flertallet, arbeiderklassen skal styre samfunnet. Et viktig første skritt blir å la de ansatte i offentlig sektor få bedre arbeidsvilkår og større innflytelse. Vår sosialismevisjon er en visjon for mer demokrati.

Det viktigste for oss i denne valgkampen er spørsmålene i krysningspunktet mellom arbeidsliv og velferd. Vi vil gjøre noe for, og sammen med alle de som jobber i det offentlige, fordi vi tror at det er skikkelige arbeidsforhold som gir de beste velferdstjenestene for folk flest. Dette er en viktig målgruppe for venstresida.

Dessverre er det ikke alltid slik at de offentlig ansatte kan være trygge på at venstresida er gode arbeidsgivere. Det er ikke en gang sikkert at Ap og SV fører en politikk for å fortsette å være arbeidsgivere i det hele tatt, en politikk for fortsatt offentlig velferd.

Når private aktører får overta driften av velferdstjenestene, forsvinner den politiske styringa og kommersielle selskap får mer makt. Valgresultatene og den daglige politiske kampen får dermed mindre betydning. Når det offentlige ikke utfører velferdstjenestene blir det også vanskeligere å kontrollere dem. For at private skal kunne ta ut profitt på drift av velferdstjenester må det kuttes et sted. Kuttene går som regel utover ansattes lønns- og arbeidsvilkår, pensjonsordningene uthules og Arbeidsmiljøloven brytes. Kvaliteten på velferden blir dårligere, og stadig flere skattepenger ender i private lommer.

Rødt har derfor et ultimatum vi stiller før vi inngår forpliktende samarbeid: Velferden skal være offentlig.

Dette betyr selvfølgelig ikke at vi utelater å fremme andre viktige krav, både før og etter valget. Vi kan være med på å diskutere mye. Et brudd på kravet om offentlig velferd vil imidlertid utelukke forhandlinger for vår del. Vi går til valg for å drive politikk, ikke butikk. En ansvarlig kommunal arbeidsgiverpolitikk vil føre til flere ansatte i offentlig sektor. De som i dag må jobbe gjennom Adecco vil få fast arbeid i det offentlige med ordna lønns- og arbeidsforhold. Slik skal Rødt få større oppslutning andre steder enn på valgomater.

Rødt er mer enn bare et protestparti. Vi er resultatorienterte. Over hele landet har vi dyktige lokalpolitikere som jobber for gode løsninger og for å skape allianser. Både på innsiden og på utsiden av kommunestyrer og fylkesting. Vi skyr ingen midler for å gjøre det bedre for folk.

For å nå bredt ut trenger vi et bredt spekter av politikk på forskjellige områder. Men for å treffe godt må vi prioritere. Det har aldri vært lett fra Rødt. Vi er et parti med mye på hjertet.

Etter å ha møtt en del utfordringer som minner om de Rødt har, står danske Enhedslisten nå sterkere enn noensinne. Et av de viktigste grepene de har tatt for å snu krise til muligheter er å gjøre tydelige politiske prioriteringer for å unngå at man «skyder med spredehagl». Vi satser på arbeidsliv og velferd for å vinne de sakene som er viktigst for folk og i livene deres, hvor vi vet at Rødt kan spille, og spiller en viktig rolle. Det er rommet for Rødt.

Dagbladet skreiv nylig på lederplass at «Sympatisører til partiet Rødt er mest opptatt av å bruke ferien til å slappe av. Det tar på å være revolusjonær.» I Klassekampen 17.06 kunne man lese at Rødt var underrepresentert i media fra sentralt hold. Ferien må nok utsettes i år, for vi har en politikk å nå ut med.

Et poeng som ble underkommunisert i artikkelen, og som jeg synes det er viktig å framheve er at våre dyktige lokalpolitikere har fått mye oppmerksomhet i media det siste året. Jeg kan ikke se for meg en større styrke for den jobben som skal gjøres rundt i Rødt-land når vi nå går inn i en lokalvalgkamp.

Synligheten til Rødts lokalpolitikere er også et utrykk for at Rødt er et viktig parti i lokalsamfunn over hele landet. Alt tyder på at vi kommer til å bli enda viktigere i tida framover. I store byer som Oslo, Trondheim, Bergen og Tromsø har det ikke vært en eneste meningsmåling på lang tid som har gitt ikke-borgerlig flertall uten å regne med Rødt. Det gir oss en unik mulighet til å stille politiske krav. Den muligheten skal vi gripe.

onsdag 1. juni 2011

Vi trenger et nytt 1968























Et land der ikke ungdom protesterer mot en urettferdig krig er ille ute.

1968 var året verdens unge gjorde opprør. I Spania våget studentene seg ut på gatene for første gang på lenge for å protestere mot Francos fascistregime. I Frankrike organiserte studenter og arbeidere generalstreik. I Tyskland protesterte studentene mot det manglende oppgjøret med nazifortiden. I USA skjøt borgerrettighetsbevegelsen for alvor fart. Over hele verden slapp ungdom løs sitt raseri mot urettferdighet. Selv om protestene hadde svært ulike opphav hadde de også et viktig fellesstrekk: De var mot den meningsløse og brutale krigen mot Vietnam.

En viktig grunn til at studenter og unge ble så grepet av Vietnamkrigen er at det var den første krigen folk fikk se skikkelige tv-bilder fra. Plutselig kunne du sitte hjemme i din egen stue og være vitne til de grufulle effektene av napalm som treffer naken hud. Det ble tydelig for alle at vietnameserne ikke var noen trussel mot Vesten og at krigens ofre var fattige bønder. Ungdom ble forferdet over foreldregenerasjonens blodhunger mot et folk som aldri hadde gjort dem noe. Det skapte naturligvis reaksjoner. Så hvorfor reagerer ikke studentene på krigen i Afghanistan i dag? Er krigens begrunnelse bedre enn tidligere?

Norske styresmakter har flere ganger endra sin forklaring. Først skulle vi bekjempe terrorister. Så skulle vi befri kvinnene. Nå skal vi beskytte sivilbefolkninga og bygge landet. Jeg kom nylig hjem fra et to uker langt besøk i Afghanistan. Som eneste norske politiker har jeg reist på egenhånd, uten eskorte fra ISAF-styrkene. Det jeg så bekrefter at krigens ofre er de sivile. FNs generalsekretær forteller i en kvartalsrapport til sikkerhetsrådet fra i fjor at sikkerhetssituasjonen har forverret seg i mange områder av landet og at antall hendelser som truer sikkerheten har økt med 66 %. Fjoråret var det voldeligste året siden invasjonen og mer enn 1000 sivile afghanere ble bekrefta drept. Hverken begrunnelsene eller resultatene står seg etter ti år med krig.

Krigen i Afganistan har flere utviklingstrekk som ligner det som skjedde i Vietnamkrigen. På samme måte som amerikanernes prøvde å vietnamifisere Vietnamkrigen er Natos plan nå å overføre ansvaret for krigen på afghanerne. Sør-Vietnam tapte imidlertid krigen hurtig da USA trakk seg ut. Karzai-regimet vil falle like hurtig når Nato forlater Afghanistan.

Afghanistan har blitt ei hengemyr og det blir tydeligere for hver dag som går at problemene ikke har noen militær løsning. Nå er tida inne for å bidra med noe annet enn bomber. De norske politikerne må innse dette.

En studentmobilisering mot krigen kan gjøre en forskjell. Hovedpoenget er ikke å forbedre egen moral. For det første kan studenter påvirke politikerne. Unge har vært avgjørende som pressgruppe for fred fra 1968 til protestene mot Irakkrigen i 2003. For det andre har ungdom verden over stadig større tilgang på forskjellige medier. Det gjelder også i Afghanistan. Dette betyr at unge i Afghanistan har muligheten til å se andre måter å leve på, og protester fra norsk ungdom kan bety mye for oppbygginga av landet.

Rødt inviterer norske studenter til å ta stilling til krigen i Afghanistan. Vi håper at perspektiver og erfaringer rundt krigen som ikke stammer fra Forsvarsdepartementet kan bidra til å øke engasjementet hos norske studenter. Hvis debatten om norsk krigsdeltagelse etter hvert kan få like mye fokus som debatten rundt kongen og krigskorset tror vi også det vil tvinge fram en forandring.

Norge har et skrikende behov for studenter som tør å heve stemmen.

Afghanistanturen i media

Noen av oppslagene:
Vi trenger et nytt 1968 (Universitas 1.6.)
- Soldatane kjem i vegen (Klassekampen 23.5.)
Exit Afghanistan (faksimile) (Klassekampen 21.5.)
Feiret 17. mai i afghansk landsby (ANB 17.5.)
Rødt-leder til Afghanistan (NTB 8.5.)
Rødt til Afghanistan (faksimile) (Klassekampen 7.5.)