I Afghanistan: Mitt bilde av Afghanistan

Dagen i dag har vært en rolig dag. Vi startet med å kjøre opp til Keshim som ligger ca 11 mil fra Fayzabad. Der ligger det første treplantingsprosjektet som blei starta opp i Badakshan-provinsen. Hele gartneriet fungerer som en park for lokalbefolkninga, og koster enn så lenge ikke noe å bruke. Den fungerer også som en av ankomstveiene til elva som renner forbi byen Keshim. Et yrende bade- og fiskeliv. Å ta en svømmetur i denne elva er ikke for pingler, det er sterk strøm som skyller gutta nedover i stor fart, kanskje derfor jeg ikke så noen som så ut til å være yngre enn 10-12 år. Hvor jentene avkjøler seg vet jeg ikke, kanskje de har et helt eget sted eller kanskje ikke de bruker elva til avkjøling. Vi fartet litt i og rundt byen. Det er et frodig landbruksareal vi beveger oss i.

Folk er fattige, og det er ikke mye som kan settes av til noe ekstra, men jeg har sett at det på enkelte hus er lagt blikktak med skråning. Regner med at det øker levetia på et hus ganske mange år, og at det ikke kreves så mye vedlikehold for å holde nedbøren ute. Har også sett at det er satt opp solceller på noen av hustaka. Gir sikkert nok strøm til å skaffe lys og til å lade mobilene. Jeg regner med at disse tiltaka er resultat av et bistandsprosjekter, men vet ikke fra hvilke land. Små skritt til en bedre hverdag.

Dette er dagen da jeg mister nettet, begynner å bli syk, oppdager at SMSene jeg har sendt hjem ikke har kommet fram. Familien min er bekymra for meg. Ingen god slutt på dagen.

En rolig dag gir deg en mulighet til å stokke om på tankene. Det har vært intense dager med mye informasjon. Hvem er det jeg har snakka med, hva slags informasjon er det jeg har fått, og hvordan plasserer jeg det inni hodet mitt, en kvinne fra vesten. Er det det jeg hører jeg skal la veie tyngst eller er det det jeg ser. Og hva har jeg egentlig sett?

Informasjonen jeg fikk i den norske militærleieren er godkjent som offentlig informasjon – sannheten slik Forsvarsdepartementet ser det. Men det jeg så var et slags fengsel hvor man ikke kommer seg ut uten godkjennelse og da under strenge sikkerhetstiltak.

Jeg regner med at soldatene som reiser uttafor leieren ikke er mindre redde enn en afghaner som de møter på sin vei, men soldatene har våpen og tanks. Det å reise som et helt vanlig menneske i Afghanistan kan ikke soldater gjøre. Det er imot sikkerhetsreglene som gjelder for dem. Jeg har sett mere av vanlig liv i Afghanistan enn mange av dem som har tjenestegjort her i 6 mnd eller lengre. Hvilken forståelse kan de få av det landet og de menneskene de visstnok er sendt for å hjelpe?

Hva vil en afghaner fortelle meg, ei han eller hun aldri har møtt før. Hvilken rett har jeg til å tru at jeg er til å stole på, at jeg ikke vil bruke det jeg får vite på en måte som er til fordel for meg, men ikke for dem. Et par dager er ikke nok til å bygge opp tillit.

Det jeg ser, det jeg har samtalt om og det jeg har lest blir til sammen mitt eget bilde av Afghanistan.