Dette har vært en reisedag. Vi har ankommet Fayzabad i Badakshan-provinsen. Dette er en region hvor det ikke finnes Taliban eller Al-Qaida i følge vår vert fra Afghanistankomiteen i Norge. Det er derfor heller ikke en region hvor det er stort militært nærvær. Det er tyske tropper her, men igjen ifølge verten er de ikke veldig dominerende. Denne regionen består av folk som ikke lar seg pelle på nesa av noen.
I regionene hvor det er mye militært nærvær og mye kamper ser det ut som om det pumpes inn vanvittige mengder av bistandsmidler, mens det i Badakshan-provinsen, hvor det er rolig, er lite bistandsmidler å finne. Det kan vel ikke være slik at de som har mulighet til å bevilge penger til prosjekter har hørt på tidligere forsvarssjef Sverre Diesen når han sier at " militæret er skjoldet, og bistanden sverdet". Militæret er nok enig, men bistandsorganisasjonene har iallefall vært ute og sagt at det ikke er bra for deres arbeid at det oppfattes som at det er bånd mellom militærmakt og bistandsorganisasjoner.
Fayzabad er en grønn by og det renner en elv gjennom byen. Minner litt om Lågendeltaet litt utpå våren. På vei inn til gjestehuset var det pløying med okse foran plogen, gjetergutter som fulgte kyrne og muldyr med mye last. Det har litt Kardemommebypreg; idyllisk og vakkert.
Det er ikke lagt endelige planer for hvor vi skal reise i morgen, men det er flere prosjekter som det vil være spennende å besøke: treplantingsprosjekt, hygieneprosjekt og skoler. Dette er prosjekter ment for at folk sjøl skal kunne videreføre, videreutvikle og overbringe til andre landsbyer.
Førsteinntrykket mitt er idyll, men jeg vet jo at det er en bakside av det som øynene fanger først. Det er analfabetisme, høy barnedødlighet, opiumsdyrking og alt for liten plass for kvinner. Dagene som kommer blir blant sivile Afghanere – endelig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar