Selv om likestillinga har nådd langt i Norge, vil en finne oppsiktsvekkende tall dersom en gransker kjønnenes ulike posisjoner i arbeidslivet. Det mest iøynefallende er de store forskjellene i lønnsinntekt mellom kvinner og menn. For hver hundrelapp en norsk mann tjener, sitter kvinnene igjen med 85 kroner, i følge tall fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn har ligget stabilt på om lag 15 prosent i flere tiår. De siste årene har likelønn vært et tema i både stortingsmeldinger, festtaler og tariffoppgjør, uten at det er mulig å spore vesentlige forbedringer. Fjorårets “historiske likelønnspott” endte som et flatt tillegg til alle og har ikke gitt synlige utslag på lønnsstatistikken. Hovedårsaken til at en ikke klarer å heve kvinnelønna, er at en ikke har tatt konsekvensen av at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn følger av et kjønnsdelt arbeidsliv.
Det er et velkjent faktum at lønnsnivået i kvinnedominerte yrker er lavere enn i mannsdominerte yrker, men hovedårsaken til den store lønnsforskjellen mellom menn og kvinner er også nært knytta til arbeidstid. 74% av norske kvinner er yrkesaktive, og av disse arbeider 41% deltid. Svært mange jobber ufrivillig deltid fordi de ikke får en større stillingsbrøk. Andre makter rett og slett ikke å jobbe heltid ved siden av barnepass, husarbeid og alt annet ulønna arbeid som forventes av kvinner. Norsk arbeidsliv er tilpassa et familieliv der kvinnens jobb tradisjonelt har vært i hjemmet. Mange kvinner i deltidsstillinger arbeider allerede rundt seks timer om dagen. Dermed legger jobben beslag på alle ukas dager, og en har ikke mulighet til å ta en jobb til for å oppnå full lønn. Sekstimers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon ville gitt de deltidsarbeidende kvinnene en lønn de kunne leve av og mulighet til økonomisk sjølstendighet.
I Soria Moria II-erklæringa var de rødgrønne regjeringspartiene enige om å arbeide for forsøk med arbeidstidsforkorting. Regjeringa satte i gang et forsøk for seniorer i Vegvesenet, Skatteetaten, Fylkesmannsembetet og prester i bispedømmene, men resultatene levde ikke opp til Fornyingsminister Rigmor Aasruds ønske om utsatt pensjonsalder. Dermed har statsråden beslutta å ikke gjennomføre flere forsøk og parkert regjeringas allerede beskjedne satsing på arbeidstidsreduksjon. I tidligere forsøk har målet vært lavere sjukefravær. Slike kriterier er imidlertid dårlige mål på om sekstimersdag fungerer positivt eller ikke. I mange tilfeller er det helt naturlig at sjukefraværet går opp, fordi mange som ikke har helse til å jobbe heltid i dag, vil kunne delta for fullt i et arbeidsliv med sekstimers normalarbeidsdag.
Regjeringas linje i forhold til arbeidstidsreduksjon gir anledning til å stille spørsmål om den i det hele tatt forstår bakgrunnen for kvinnebevegelsen og fagbevegelsens krav om en slik reform. En typisk kvinnedominert arbeidsplass der forsøk med sekstimersdag virkelig kunne utgjort en viktig forskjell, finner en for eksempel i omsorgssektoren. Her jobber en overvekt av kvinner i fysisk tunge yrker til ukurante tider. Sektoren er preget av lav lønn, høyt sjukefravær og mye belastningsskader. Sliterne i omsorgssektoren utgjør bærebjelken i den norske velferdsstaten og får dårlig lønn og vond rygg til takk. Norge har gjort seg avhengige av lavtlønnede kvinner i tunge jobber. Det er paradoksalt at en regjering som stadig uttrykker bekymring for hvordan vi skal ta vare på de stadig flere eldre, viser forbløffende liten vilje til å bedre arbeidsvilkårene i omsorgssektoren, for eksempel gjennom arbeidstidsreduksjon. En styrket satsing på velferd og omsorg krever også satsing på dem som utfører velferdstjenestene.
En interessant observasjon rundt sekstimersdagen er at de fremste solskinnshistoriene kommer fra privat sektor. Samtlige private bedrifter som har hatt forsøk med sekstimersdag har valgt å beholde ordninga. Tines sentrallager på Heimdal er kanskje det mest kjente eksempelet. Der økte produktiviteten med 30 prosent etter at de innførte sekstimersdag. I tillegg forteller de ansatte om mer overskudd, økt trivsel og framfor alt de mange positive sidene ved mer fritid. Et liknende eksempel finner vi hos Minera på Oppdal, der både ledelsen og de ansatte var så fornøyd med resultatene av forsøket med sekstimersdag at ordninga etter hvert også ble innført ved Mineras avdeling i Otta.
Har vi råd? Før Norge fikk åttetimers normalarbeidsdag for nesten 90 år siden, hevda høyresida og bedriftseierne at norsk økonomi ville bryte sammen hvis en lovfesta åttetimersdagen. Det skjedde ikke. Åttetimersdagen kom gradvis, først i enkelte virksomheter, deretter i tariffavtaler bransjevis og til slutt som lov. I dag hevder de samme kreftene at norsk økonomi ikke vil tåle en reduksjon i normalarbeidsdagen til seks timer med full lønnskompensasjon. Men i følge Statistisk Sentralbyrås økonomer er det fullt mulig med en slik reform uten for store belastninger på økonomien. I 2008 laget SSB en utregning av hva det ville koste å innføre sekstimers normalarbeidsdag. Undersøkelsen viser at sekstimersdag fra 2020 vil redusere brutto nasjonalprodukt i 2050 med rundt 5-10 prosent. Men da hører det med til regnestykket at en forventer at BNP vil være dobbelt så stort som i dag innen 2050. Med sekstimersdag vil den økonomiske veksten likevel være 111 prosent høyere i 2050 enn i 2009. Det er med andre ord ingenting som tyder på at norsk økonomi ikke tåler en slik reform.
Rødt vil arbeide for forsøk med sekstimersdag i alle landets kommuner og fylker. På denne måten vil vi bane vei for det som bør bli den neste store velferdsreformen. Spørsmålet om sekstimersdagen handler om vi vil prioritere velstand eller velferd. Det handler om trivsel, helse, og om vår dyrebare fritid. Det handler om å utvikle reell økonomisk likestilling. Det handler om å skape et inkluderende arbeidsliv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar