I Afghanistan: På besøk hos de norske troppene

På grunn av et rakettangrep mot flyplassen i Mazar-e Sharif, dit vi skulle, måtte vi utsette reisen vår en dag. Flyet som settes opp til Mazar-e Sharif går egentlig hver annen dag. I og med at flyet vi egentlig skulle ta i går blei kansellert tok vi et fly utenom rute.

Flyplassen i Mazar–e Sharif har en del sivilt og en del militært. Per Gunnar og jeg landa på den sivile delen og startet jakten på en drosje for å komme oss til basen hvor vi skulle møte Knut Eide, oberstløytnant.

Nordmennene vi skulle møte har travle dager, og det var sikkert en stor strek i regninga at vi blei så forsinka som vi blei, men de lot seg ikke merke med det i det hele tatt. Det var lagt opp til et 4-5 timers løp – og det blei gjennomført.

7 personer hadde satt av tid til oss, de snakket om alt fra geopolitiske temaer, bistand, anestesiprosjekt til hvordan påvirke folks hjerter og hode gjennom psykologiske operasjoner. Vi fikk gode og grundige presentasjoner. Det var også satt av tid til en liten omvisning.

Vi var ikke kommet til basen for å diskutere, vi var der for å høre, spørre og samle kunnskap om hvordan man tenker som militær. Kan hende var de som skulle legge fram stoffet mer spent på hvordan vi ville oppføre oss? De er jo like klar over Rødt sine standpunkt til denne krigen som det jeg er.

Det er rundt 100 nordmenn i basen, og jeg talte 8 kvinner. Jeg fikk ikke det eksakte tallet, men det er iallefall ikke et stort antall hunkjønn. Knut Eide ønsket seg flere kvinner, og jeg tenkte at jeg ikke ønsker noen soldater der – men skjønner at det vil være et pluss for det lille samfunnet hvis kjønnsbalansen hadde vært bedre.

Vi blei invitert til å overnatte og takket ja til det. Innkvarteringen var enkel, et telt med mange små sovetelt inni. Vi sov som dem som hadde tjeneste.

Jeg har ikke endra mening om krigen, men jeg hører etter når man sier at i den norske leiren bedrives det ikke politikk – det skjer hjemme i Norge. Jeg ser også at det er et stort engasjement som er godt ment fra dem jeg møtte i Mazar-e-Sharif. Men jeg klarer ikke å fri meg fra at det er noe annet enn demokrati og menneskerettigheter som ligger i bunn for det vestlige engasjementet i Afghanistan – landet som har blitt forsøkt okkupert og overtatt siden Alexander den stores tid.