I Afghanistan: Raketter mot Mazar-i-Sharif

Klokka er tre og jeg sitter på verandaen i gjestehuset. Akkurat nå foregår det et arbeid i hagen av tre unge gutter med å bygge en uteplass eller et skur. Sveiserarbeidet fyller nok ikke kravene om helse, miljø og sikkerhet. Sveiserbrillene er helt vanlige solbriller, de har enkle sandaler på føttene og ingen hansker. Og så er det en som er veldig pent kledd og som er den ansvarlige. Jeg tipper det er sønnen til sjefen.

Dagen har vært travel. Vi har truffet noen andre nordmenn som er her samtidig med oss. Blant annet. noen som driver med bistandsprosjekter. En representant fra EU hadde som oppgave å samordne bistanden som er knytta opp til rehabilitering. Å selge tepper er sjølsagt en viktig geskjeft her. En teppehandler kom innom en av samtalene vi hadde. Han er helt nystarta og var på jakt etter kunder. Vi kunne ha pratet om tepper selvfølgelig, men temaene blei teater og politikk, Afghanistan nå og i årene framover.

Så bar det avsted til Den norske ambassaden og ambassadør Tore Hattrem. En svært kunnskapsrik mann, som også innrømma det når han ikke hadde kunnskap om en sak. 2014 blir sett på som et magisk år. Det er da det er tenkt at afghanerne sjøl skal ta over det fulle ansvaret for Afghanistan. I går nevnte jeg at det var tydelig at det er penger i Kabul. Det er ikke så rart. Bistandsprosjekter skal igangsettes, gjennomføres og avsluttes helst innen 2014. Det er veldig kort tid i et bistandsperspektiv. Det afghanske samfunnet som nå får midlene er heller ikke i stand til å absorbere den utrolige mengden med bistandspenger.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at en del prosjekter, i utgangspunktet gode og nyttige, faller sammen som en klut når prosjektene avsluttes uten at afghanere har mulighet til å videreføre prosjektet. Politikken for den sivile bistanden må også endres. Hvordan? Det er da en av de tinga vi vil prøve å finne mer ut av under besøket vårt.

16.45: På vei til Mazar-i-Sharif for å møte nestkommanderende for de norske militære styrkene i Afghanistan. På flyplassen fungerer jeg som et lite påheng til Per Gunnar. Han er jo mann og jeg en kvinne. Greit nok. Jeg slipper å finne fram alle billetter og brev i ett kjør. Per Gunnar tar ansvaret for sin leder. Alle er høflige og hjelpsomme. Menn og kvinner kommenterer kjolen min fra Palestina (en lang, svart kjole med en brodert front). Endelig kunne jeg pynte meg med den.

Bak ryggen min i ventehallen ligger det en haug med bedetepper som blir flittig brukt av mennene i den timen vi sitter der. Jeg kaster bare noen korte blikk på dem som har en samtale med sin gud.

Bussene som skal frakte passasjerene ut til flyet kommer, og vi går inn i dem. En av de to bussene gir bare plass til en liten gruppe mennesker. Vi skjønner at de er VIP på ett eller annet vis, og seinere på kvelden fikk vi vite at det er parlamentsmedlemmer med familie. De blir bukket fram i alle køer. Men etter VIP er det kvinnene som får gå foran alle menn. Det er jeg ikke vant til fra hjemme. Man er ingen god mann hvis man lar en kvinne stå etter seg i køen.

Flyet er ikke stort og passasjerene er mange. En liten stund trodde jeg det var innført ståplass, men etterhvert fikk alle ett sete. Jeg havna ved siden av en ung mann som gjerne ville prate. han fortalte at han hadde vært i Norge for å besøke familie for noen år siden. Han hadde ingen planer om å reise fra Afghanistan. Han ville være med å bygge opp landet sitt etter så mange år med krig. Jeg trur han var rik. Han hadde studert på universitet, hadde reist utenlands og hadde datamaskin (lik som min forøvrig). Taxinga starta, og jeg måtte forberede meg på oppstiging. Har litt flyskrekk, men så lenge jeg overlever er det greit.

Og taxinga stoppa, og vi stod og stod. Nesten i 30 minutter etter planlagt avreise fikk vi beskjed om at vi ikke skulle lette enda, og at alle passasjerene skulle inn i ventehallen igjen. Det var nå det var fint at jeg hadde kontakt med min sidekamerat. Han fikk en telefon fra sin bror i Mazar som kunne fortelle at det var skutt to raketter mot flyplassen, men at ingen var skadet. Mens vi satt i ventehallen skulle politiet sjekke ut området og så skulle vi få lette. Det skjedde ikke. Flyet blei kansellert og Per Gunnar og jeg måtte dra tilbake til gjestehuset vi bor på her i Kabul. Der ventet det en god middag, forhåpentlig en god natt søvn, et ferdig uteplass med tak. Og så prøver vi på nytt å komme avgårde i morgen.