I Afghanistan: Ankomst i Kabul

Det er tidlig kveld i Afghanistan, og jeg har vært i Kabul i 12 timer sammen med Per Gunnar Skotåm. Han har vært her flere ganger før, og visste hva han skulle møte.

Hva med meg? Mitt første blikk på landet var fra flyet som sirklet seg inn mot flyplassen i Kabul. Jeg har ikke klart å finne de riktige orda for hva jeg så. Høye fjell, askegråe med snø på toppen - i en dis. Goldt og mektig. Minner meg om Lofoten og fjella der - men likevel ikke. Fjella i Lofoten er enten hvite eller grønne avhengig av årstida.

Jeg hadde ventet meg en by mer preget av krig enn det jeg har sett i dag. På flyplassen var det mye utenlandske soldater, det skal sies. Men i byn er det lite å se. Stort sett bare afghansk politi. Kabul er en by med alle kontraster. Palasslignende hus, hus som er satt opp av egenproduserte leirmurstein. Kvinner med burka, men de er i et mindretall. Noen i Niqab, de fleste med enkle sjal over hodet og ganske mange kledd helt lik en vanlig europeisk kvinne. Fattige og rike. Og biler, masse biler. Hele byen virker tåkelagt med eksos.

Vi beveger oss ikke til fots i denne byen, vi kjører alle steder vi skal. Den er kjempediger, 5 millioner mennesker sies det. Jeg har sett de mest sinnsyke palasser, og de mest fattigslige skur. Reklameplakater fra europeiske selskaper. Kabul er en by hvor det begynner å synes at det er penger i omløp.

Flyturen til Kabul tok 24 timer, med totalt 1 times søvn på hele turen. Fram til nå har det ikke vært mulighet til å legge seg ned på senga her i Kabul. Dagen i dag har vi tilbragt sammen med Afghanistankomiteen i Norge. Afghanistankomiteen er sentrale i å hjelpe oss med å realisere et opplegg som gjør at Per Gunnar og jeg kan få treffe mennesker, komme til organisasjoner, skoler, legge opp reiseruter for at målet om å få innsyn i hvordan vanlige folk har det, deres tanker om livet i Afghanistan nå og hva de tenker om Afghanistan etter at de fremmede (soldatene og krigsmaskineriet) reiser ut igjen. Og det ser det ut som om vi skal få til.
Temaer i dag har vært skole på barnas prinsipper og en voksende prostitusjon.

Per Gunnar har truffet mange av sine bekjente fra tidligere besøk i landet. Hyggelig å se på at mennesker blir så glade for å treffes igjen. Jeg møter alle for første gang. Ikke alle er så veldig gode i engelsk, ikke jeg heller - men jeg skjønner at de ønsker meg alt godt.