Før vi går videre

Veien tilbake til det normale bør bli veien fram mot noe nytt.

I skrivende stund er det litt over én uke siden en terrorist utløste en bombe i regjeringskvartalet. Kort tid etter fikk jeg følgende melding på Facebook-chat: «Ring meg, viktig. Terror på Utøya.» Det var fra ei livredd mamma. Noen timer etter dette igjen begynte vi gradvis å forstå dimensjonene av marerittet som hadde utspilt seg på Utøya og i Oslo.

En tragedie uten sidestykke har rammet Norge. En aksjon ment å påvirke norsk politikk gjennom vold og terror har rammet lokalsamfunn over hele landet. Dette er ikke tiden for polemisk partipolitisk debatt, men vi bør etter mitt syn trekke noen konklusjoner før vi går videre. Veien tilbake til hverdagen er en viktig del av det å håndtere sorg. Alt bør ikke bli som før.

Det som har skjedd var ikke bare en gal manns verk, uten mål og mening. Dette var et politisk massemord. Blogger Heidi Nordby Lunde har skrevet at «Noen snakker om meningsløs vold. Det finnes ingenting som heter meningsløs vold. Ethvert slag, ethvert anslag, er fylt med mening. Det er nettopp derfor de som er utsatt for vold kjenner det i kroppen lenge etter at sårene er helet og merkene er borte.» Den ekstreme volden vi var vitne til 22. juli var kalkulert og planlagt ned til minste detalj, og det var en ideologisk begrunnelse for terrorhandlingene.

Handlingene var ekstreme, men overbevisningen som ligger til grunn er ikke helt uvanlig. Gjerningsmannens tankegods er høyst levende i Norge, og i verden forøvrig. Jacques Coutela fra franske Front National har kalt Breivik et ikon og «Vestens viktigste forsvarer». Mario Borghezio fra italienske Lega Nord har uttalt at Breiviks idéer er «helt glimrende». Sverigedemokraten Erik Hellsborn skriver på sin blogg at han ikke er flau over å støtte Anders Behring Breiviks målsettinger. Slike reaksjoner vitner om en politisk strømning som truer mangfoldet, toleransen og likhetstanken som kjennetegner det norske demokratiet. Alt kan ikke bli som før.

Økonomen Ali Esbati fra Manifest Analyse var på Utøya og opplevde selv helvetet. Han har i etterkant sagt at «Når en gal muslim har utført terrorisme, kalles han først og fremst muslim. Når en gal kristen gjør det, kalles han først og fremst gal.» Sitatet beskriver et samfunnsproblem som vi nå må ta tak i. Muslimer framstilles negativt og som en ensartet gruppe. Dette får også høyst merkbare konsekvenser; i timene etter bombeangrepet i Oslo, før vi visste hvem gjerningsmannen var, ble muslimer trakassert på åpen gate i Oslo.

Flere tar nå til orde for en åpnere debatt. Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund vil at pressen skal gi mer plass til ytterliggående meninger. Premisset er imidlertid litt underlig. Er det slik at innvandringskritiske stemmer og ytterliggående meninger ikke har sluppet til i innvandringsdebatten? Synes ikke personer som Hege Storhaug, Ole Jørgen Anfindsen og Hallgrim Berg i samfunnsdebatten? Tvert imot er det slik at de innvandringskritiske stemmene dominerer innvandringsdebatten. De har sluppet til med nesten hva det skulle være – tilnærmet uimotsagt. Her må også venstresida ta selvkritikk. Vi har vært for unnvikende. En del har nok tenkt at det ikke nytter å ta opp kampen mot den gjentatte muslimhetsen og det monomane islamfokuset i mediene.

Hvilke stemmer mangler i innvandringsdebatten? De som ønsker mer innvandringskritikk, bør utfordres konkret på hva de mener. La meg nevne to eksempler fra den virkelige verden. Pamela Geller er en av USAs mest kjente islamfiendtlige aktivister og leder organisasjonen Stop Islamization of America, som er omtalt i rosende ordelag i Breiviks såkalt manifest. På bloggen sin Atlas Shrugs skriver hun: «De jihad-elskende mediene fortalte oss aldri hva slags antisemittistiske leker de lekte på den øya. Utøya er en kommunist-/sosialistlekeplass og de hadde en tydelig pro-islamsk agenda.» Den profilerte politiske kommentatoren Glenn Beck har sammenlignet AUF med Hitlerjugend. Er dette friske innspill som trengs i norsk innvandringsdebatt? Er det et problem hvis slike synspunkter ikke får slippe til i Aftenpostens spalter?

Massemorderens virkelighetsfjerne verdensbilde har oppstått i et debattklima der grensene for hva man tillater av hatefulle og stigmatiserende påstander, stadig flyttes. På nittitallet var ekstremhøyre forbundet med barberte skaller og balltrær. I dag har høyreekstremistene iført seg dress og slips. De har skiftet fiendebilde, fra jøder til muslimer. Det gjør ikke ideene deres mindre farlige.

Den videre debatten framover bør dreies i en annen retning. Det handler ikke om sensur, men tvert i mot om å skape en mer inkluderende debatt. Det gjør vi ikke ved å framholde egenverdien i stigmatiserende utsagn som kan sies å være på kant med straffelovens paragraf 135a, også kjent som rasismeparagrafen.

De siste årene har fremmedfrykten stått i veien for en virkelighetsorientert og nødvendig inkluderingsdebatt. Nå øyner vi muligheten for en reell debatt om inkludering, uten ensidig fokus på islam og hijab. Forhåpentligvis klarer vi å skape en debatt om arbeid, utdanning og utjevning av økende forskjeller – forhold som er langt mindre sensasjonelle, men desto viktigere for vellykket inkludering.

Når vi nå skal gå videre er det aller viktigste å holde fast ved samfunnets reaksjon på terrorhandlingene, med krav om mer demokrati og mer samhold. Dette er helt avgjørende for å skape et nytt samfunnsklima. Det vil være den beste måten å hedre minnet til de omkomne. Vi har sett hvordan enkeltmenneskers hat kan ramme et helt samfunn. Nå har vi alle et ansvar for å skape det åpne og tolerante samfunnet vi ønsker oss. Alt skal ikke bli som før.

Ungdomspartilederne formulerte det slik i en felles kronikk i Aftenposten. «Det er noen som sier at samfunnet må komme tilbake til der det var. Det kommer ikke til å skje. Det kan aldri være et mål å gå tilbake til der vi var, for det innebærer at vi glemmer det som har skjedd. Gjerningsmannens mål var å skape et kaldt og ensrettet Norge, fritt for muslimer. Det skal vi ikke glemme, men svare på ved å skape et Norge som er varmere og mer inkluderende.»

Det lover godt at generasjonen som representerer framtida har dette som en felles plattform. Vi skal vise terroristen at de ideene han står for vil tape ved å skape et mer inkluderende, rausere, og mer demokratisk land.

Det som fulgte av en unntakstilstand må vise vei for utviklinga videre.